Jeg fant visittkortet hennes ved siden av teppene og tok
kontakt med henne straks jeg kom hjem. Inger Emilie fortalte meg at hun hadde
begynt å brodere på teppene mens hun var innlagt for å overleve det hun mente var feilbehandling av hennes
bipolaritet og psykoser. Jeg hadde samme diagnose og hadde selv lenge vært
kritisk til den behandlingen jeg fikk, men jeg syntes det hadde vært vanskelig
å sette ord på problemet. Teppene til Inger Emilie var imidlertid en åpenbar
kritikk av behandlingssystemet.
En stund senere leste jeg i medlemsbladet til Mental Helse
om Siv Helen Rydheim som hadde skrevet bok om bipolar lidelse, psykose og
tvang. Jeg bestilte boka og kontaktet forfatteren. I boka beskriver Siv Helen
psykoseopplevelsen sin på måter jeg aldri hadde sett på trykk før. Vi oppdaget
fort at vi hadde en felles oppfatning om at psykose må forstås ut fra
opplevelser og erfaringer til den det gjelder.
Inger Emilie, Siv Helen og jeg møttes for å diskutere hva vi
kunne gjøre med det at "kartet" åpenbart ikke stemte med terrenget.
Det er alle vi med egen erfaring som utgjør "terrenget". Våre
opplevelser har i alt for liten grad preget "kartet", som er
fagfolkenes definisjon av psykoser.
Vi var enige om at problemet er hvordan psykosene blir
tolket og forstått av pasienter, pårørende og fagfolk. Pasientene har sin egen
indre opplevelse av psykosen som av og til er skremmende og full av angst. De
pårørende kjemper en desperat kamp for å kontrollere at deres nærmeste ikke
dummer seg ut eller gjør ting som kan utsette dem selv eller andre for fare. I
fagmiljøene har den dominerende forklaringsmodellen lenge forstått psykose som
en arvelig defekt eller hjernesykdom som fører til vrangforestillinger og
hallusinasjoner. Det er mye som tyder på at denne gamle sykdomsteorien er et
blindspor. Forskere har ikke funnet genene
som disponerer for psykiske lidelser skriver blant annet Roar Fosse, forsker og
psykologspesialist i Vestre Viken helseforetak. Det er derfor på tide å forlate
den ensporede biologiske forklaringsmodellen. Den nye epigenetiske forskningen
(forskning på en rekke
mekanismer som bidrar til å skru gener av og på) på alvorlige psykiske lidelser tar utgangspunkt
i at tidlige traumer og relasjonsstress kan føre til alvorlige psykiske
reaksjoner som mani og psykose.
I dette bokprosjektet har vi støttet oss til teori som
forklarer psykose som reaksjoner på psykososial overbelastning i kreative og
talentfulle sinn. Gjennom drøftinger og diskusjoner med andre psykoseerfarere
har vi kommet frem til at mani og psykose ikke bare inneholder hallusinasjoner
og vrangforestillinger, men også tips og hint om hva som er årsakene til de
psykiske problemene. Gjennom å kartlegge og forsøke å tolke våre egne psykoseopplevelser,
fant vi sammenhenger mellom stressnivå og utbruddene av psykose. Men vi avdekket
også at psykoseopplevelsene hadde hatt både mål og mening for den enkelte. Det
hadde vært som om vi "drømte i våken tilstand", at i de fleste av psykosene
våre hadde underbevisstheten forsøkt å komme med kreative løsningsforslag på
sterke livskriseproblemer. Psykosene var derfor ikke bare en virkelighetsflukt,
men også et forsøk på å finne løsninger. Utbruddet av psykosen kan således
forstås som en tildekket egenkraftmobilisering som forsøker å motvirke reelle
psykososiale overbelastninger ved å sette fornuften til side. Hvis vi forstår
psykosen som en mestringsstrategi vil de psykoseutsatte selv og hjelperne deres
lettere kunne forstå hvilket bedringspotensial som finnes hos den som rammes.
Uten omsorgsfull behandling og korrigeringer utenfra kan psykosen stagnere i en
helseskadelig tilstand som vanligvis oppfattes som en hjernesykdom.
I fagmiljøene er det vanlig å tenke at det skal "legges
lokk" på psykoseopplevelsene ved ikke å snakke om dem. Det er kanskje
riktig å ikke snakke om disse opplevelsene mens psykosen er på sitt mest
blomstrende, men når intensiteten avtar noe, har vi selv opplevd at
erfaringsutveksling, tolking og analyse av psykosebildene har vært avgjørende
og viktig i våre egne helingsprosesser. Vi opplevde at det var primært
fokus på sykdom og medisiner i behandlingen, og liten interesse for det vi
hadde med oss av ressurser og kreativitet, som kunne ha bidratt svært mye til å
bringe oss ut av de "syke" delene av psykosetilstanden. Gjennom
systematisk å ta i bruk og videreforedle det potensiale vi fant i
psykosebildene, har vi opplevd en stor grad av tilfriskning og
mestring.
Siv Helen og jeg bestemte oss for å starte et samarbeid fra
Asker, for å forsøke å komplimentere de "kartene" som fagmiljøet
bruker på bipolar lidelse i dag. Vi oppdaget at schizofrenidiagnosen hadde fått
mye fokus og forskningsmidler, men at det var lite norsk materiale som
omhandlet bipolar lidelse. Begge lidelsene er "kjente"
psykoselidelser og medisinene som brukes er de samme. Det som er karakteristisk
for den bipolare psykosen er at den lettere kan "blomstre av" helt av
seg selv.
Bipolar lidelse er en stemningslidelse som kjennetegnes av
unormalt kraftige utslag av oppstemthet eller nedstemthet. Diagnosen deles inn
i bipolar 1, den mest alvorlige varianten, og bipolar 2 som ikke har
psykosesymptomene. Det er mange pasienter som først får bipolar 2 og som senere
utvikler bipolar 1. Vi tenkte at et fokus på den bipolare psykosen kunne få
frem noen opplysninger om psykoselidelse som fagmiljøet har gått glipp av fordi
fokuset hittil i så stor grad har vært rettet mot schizofreni. Det som er
spesielt for bipolar lidelse er at psykoserisikoen befinner seg både på toppene
og bunnene av de følelsesmessige svingningene.
Det er derfor svært viktig at vi nå bidrar til at fagfeltet
får nye og oppdaterte "kart" som gjør at både fagfolk, pårørende og
pasienter får hjelp til forstå og bevege seg på nye og bedre måter i
psykoseterrenget.
Etter hvert vokste det frem er ønske om å utvide vårt lille
nettverket. Siv Helen og jeg bestemte oss for å starte et skriveverksted for personer
som har en bipolar diagnose og som har opplevd å være psykotiske. Vi ønsket å
samle personer med erfaringer fra depresjon, mani og psykose i et prosjekt hvor
deltakerne skrev ned og reflekterte over egne psykoseopplevelser. Målet var å
gi gruppens deltakere mulighetene til å oppleve den samme rehabiliterende
prosessen vi selv hadde erfart. I tillegg ønsket vi at prosjektet skulle munne
ut i en bok til nytte og inspirasjon for andre.
Det psykiske helsefeltet mangler fortellinger om de
utfordringer og likhetstrekk som forekommer hos mennesker som har en alvorlig
bipolar lidelse. Mange klarer å mestre psykiske utfordringer gjennom aktivt å
ta i bruk egne iboende ressurser, og ikke bare overgi seg passivt til det de
blir fortalt er en arvelig biologisk forårsaket sykdom.
Vi sendte ut en åpen invitasjon til skriveverksted og fikk
etter hvert samlet en gruppe som hadde lyst til å skrive om erfaringene sine. Vi
startet med et skrivekurs i Asker, ledet av forfatteren Kjersti Vold og
fortsatte prosessen ved bruk av sosiale medier og veiledning på e-post. Et
populært biprodukt i prosjektet oppstod da vi tilfeldigvis opprettet en gruppe
på Facebook som vi døpte "Erfaringsnettverket". Gruppa vokste raskt
med mange nye aktive medlemmer. Erfaringsnettverket er en åpen gruppe hvor folk
kan utveksle erfaringer fra psykisk helsearbeid, sammenlikne dem og gi
hverandre omsorg, støtte og gode råd. Det r har også vært mastergradsstudenter
innom gruppa og rekruttert intervjuobjekter til sine oppgaver.
På skriveverkstedet har vi bevisst utfordret sykdomsteorien og oppmuntret deltakerne
til å betrakte sine psykiske reaksjoner som en mestringsstrategi og et talent
med sensitivitet og reaksjonsevne. Vi ønsket å starte skriveprosesser som
skulle strekke seg over tid, og som kanskje også ville oppleves som nyttig og
rehabiliterende for deltakerne. Vi knyttet til oss en ergoterapeut som også er
journalist og startet med å be deltakerne om å notere ned sine opplevelser og
erfaringer i en kort tekst. Med utgangspunkt i disse første notatene har
redaksjonskomiteen – bestående av Else Merete Thyness, Siv Helen Rydheim og meg
selv – oppmuntret og veiledet deltakerne
gjennom skriveprosessen hele frem til alle bidragsyterne hadde levert hvert
sitt frittstående kapittel. Etter ett år med skriving hadde vi frembrakt ni
solide bidrag som vi tok med oss til Abstrakt forlag for videreforedling frem
til bok.
I denne boka stiller vi spørsmålet om det rett og slett er
slik at det er normalt å oppleve alvorlige psykiske reaksjoner når vi utsettes
for et altfor stort sosialt press, og om det er slik at det er de mest følsomme
som merker trykket sterkest. Forskning viser at miljøpåvirkning spiller en
viktig rolle ved utvikling av bipolar lidelse. Kanskje er ikke dette en sykdom, men heller et sunnhetstegn å
være i stand til å reagere når de psykososiale utfordringene blir for store.
Det er mange bipolare som ikke oppfatter seg selv som syke.
De får stort sett høre at de mangler sykdomsinnsikt. Vi tror at vedvarende stor
belastning kan føre til kronifisering av en uheldig helsesituasjon dersom det
fokuseres på symptomene på bekostning av å søke etter praktiske løsninger på de
situasjonene som frembringer opplevelsene av å være under stort press. Vi
ønsker med boka å rette et søkelys på hvordan problemløsning og
traumebehandling kan finne sin naturlige plass i behandlingen for de av oss som
ikke bare har lette psykiske plager. I dag fokuseres det for lite på
kartlegging av tidligere traumer og stress i behandlingen av denne gruppen.
Dersom bipolar lidelse er en belastningsskade, har vi en stor utfordring med
behandlerne som mangler relevant kunnskap. Vi håper at denne boka kan være med
på å utvide behandlernes horisont. Nesten all informasjon om hvordan de
psykiske reaksjonene oppsto, må komme fra pasienten selv eller pasientens
pårørende. Derfor må behandlere både kunne lytte, og være i stand til å
fortolke det pasienten eller pårørende forteller uten å redusere dette til
symptomer på biologisk patologi.
Vi ser på oss selv som varslere om en behandlingskultur som
ikke synes å være bærekraftig. I skriveverkstedet har deltakerne vært opptatt
av komplekse, kulturelle problemstillinger som samliv, seksualitet, religion og
politikk. Det behandlere ikke forstår oppfatter de ofte som hallusinasjoner og
vrangforestillinger, mens det i stedet kan være et varselskrik som burde kartlegges
og analyseres i en større sosial sammenheng. Det har lenge vært kjent at
bipolar lidelse ofte rammer folk med evner for kunstnerisk utfoldelse og
abstrakt tenking. Ved å betrakte lidelsen som sensitivitet og talent, ønsker vi
å utfordre det psykisk helsefeltet til å tenke mer kreativt og
løsningsorientert i samhandling med de som erfarer psykose. Men vi ønsker også
å utfordre de negative og stigmatiserende holdningene som de med en bipolar
legning ofte blir møtt med. De fleste er ikke farlige! Vi er følsomme og
empatiske mennesker som har opplevd større psykiske utfordringer enn det vi på
et gitt tidspunkt klarte å takle. Vi søker omsorg og medmenneskelighet som alle
andre. Med denne boka håper vi på å kunne fortelle om "vrangforestillingene"
våre på en slik måte at det vekker nysgjerrighet og vilje hos fagfolk og andre
til å være gode hjelpere på den lange veien tilbake med tilfriskning.