Fortelling
til nr. 2, 2010
Definisjonsmakt
Gunn Helen Kristiansen
gunnhk@student.hf.uio.no
«Vi har en mistanke om at du lider av en alvorlig psykisk
sykdom» sa legen til meg og hele min verden falt i grus. Fordi mine pårørende
bekreftet at det var en opphopning av manisk-depressiv lidelse i familien, ble
jeg også definert som syk. «Sykdommen skyldes en arvelig biologisk sårbarhet i
hjernen din» sa legen og så ble det ikke gjort noen flere forsøk på å finne
årsaker eller sammenhenger på hvorfor jeg var blitt syk. Jeg ble rett og
slett definert som kronisk og uhelbredelig syk og resten av behandlingen skulle
dreie seg om å overtale meg til å ta medisiner. «Men jeg føler meg ikke syk»
svarte jeg trassig. «Jeg føler at det er miljøet jeg lever i, som er «sykt» og
at jeg er en av dem som har arvet evnen til å reagere og finne på kreative
løsninger.» Legen stirret alvorlig på meg. «Alle vi andre blir jo ikke syke. Du
har en genetisk sårbarhet...» Jeg avbrøt han og startet på en lang forklaring
om at jeg ikke betraktet mine psykiske reaksjoner som en sårbarhet, men mer som
et talent. «Kanskje det er våre forfedres guder som har utpekt en del av oss
til å være levende sensorer for godt og ondt her nede på jorden og at de
psykiske reaksjonene våre er rene nådegaver.” sa jeg og fortsatte frekt
”Kanskje jeg heller burde behandles som en klarsynt spåkone enn som en syk
person.» Legen fortsatte å stirre på meg med en bekymret rynke i pannen, men
han var ikke direkte avvisende heller.
Da jeg slapp ut fra sykehuset startet min
personlige vendetta; Jeg skulle angripe en definisjon!
«Jeg er ikke syk» gikk jeg rundt og sa. «Jeg er
veldig, veldig frisk. Det er dere som er syke. Dere reagerer jo ikke på
urettferdighet og emosjonelle belastninger sånn som jeg gjør. Er det ikke
meningen at vi skal reagere med følelsene våre og forsøke å rette opp det som
eventuelt er galt?» Det var mange som trodde på meg en god stund. Noen fulgte
ivrig med på mine forskjellige prosjekter og tiltak, men etter hvert opplevde
venner og familie gang på gang at jeg ble mer og mer oppkavet og manisk. Selv
om de forsøkte alt de kunne med å jorde meg til bakken var det ikke alltid de
klarte det og til slutt måtte de kjøre meg til sykehuset hvor jeg kunne få
behandling for sårbarheten min.
Et av hovedprosjektene mine har alltid vært
miljøvern. Helt i starten kunne et tegn på en kommende mani være at jeg begynte
å se søppel overalt. Helt rasjonelt tror jeg ikke det i perioder av livet mitt
hoper seg opp mer søppel enn ellers, det er vel heller sånn at sansene mine
åpner seg mer når jeg blir stresset. Jeg husker en gang jeg gikk på tur i en
fase hvor jeg var utsatt for stort emosjonelt stress. Langs veien var det akkurat
som om rusk og rask ”sprang” i synet på meg. Det kunne det virke som om
sigarettsneiper og iskrempapir ble ekstra skarpt iakttatt av sansene mine og
jeg fikk en nervøs uro i hele kroppen. Jeg begynte å føle sterkt på at jeg
burde gjøre noe med det. Det første jeg tenkte var at jeg burde kontakte styret
i blokka jeg bodde i for å arrangere en «Rusken-aksjon». Men på en eller annen
måte må jeg ha forstått at det var urealistisk at borettslaget mitt skulle ha
aksjoner hver gang jeg begynte å «se» søppel. Det ble til at jeg hentet en sekk
og begynne å plukke søppel selv. Når søppelsekken var halvfull og det var pent
og ryddig rundt der jeg ferdes til daglig skulle man jo tro at problemet var
løst, men sånn er det altså ikke for en som har en bipolar lidelse. Da jeg
åpnet døra og kikket inn i søppelboden, åpnet det seg et helt nytt problem;
Hvor blir dette søppelet av? Jeg ble stående ubesluttsomt mens jeg for mitt
indre øye så hvordan søppelsekken jeg nettopp hadde plukket ville bringes til
søppelfyllingen sammen med alle de andre søppelsekkene og danne store
søppelberg som barnebarna mine ville arve. Dette ble jo slett ikke riktig. Jeg
hadde bare samlet søppel som lå jevnt fordelt utover og var nå i ferd med å
sende «problem-sekken» videre til neste instans. Løsningen hjernen min ganske
kvikt kom opp med var kildesortering og den som hadde ansvaret akkurat her og
nå, det var meg. I borettslaget mitt var søppelbodene organisert som små
enkeltstående treboder spredt rundt omkring mellom blokkene. De var ganske små
og søte, akkurat som gammeldagse uthus. Søppelboden min hadde to konteinere; en
for papir og en for alt mulig annet avfall så noe kildesortering var allerede
organisert på den tiden. Dessuten stod det et par helt fine barneski stablet
opp langs den ene veggen. Disse observasjonene inspirerte meg. Jeg lurte litt
på om jeg skulle hive søppelposen min i konteineren for papir som en symbolsk
protest på det jeg fra nå av betraktet som meningsløst forbruk, men jeg kom
frem til at det bare ville gi søppelmannen et irriterende problem. Jeg var jo
«den gode engel» her nede på jorden og skulle jeg få til noen positive
endringer så måtte det handles med velvilje og respekt. Jeg ble fylt av energi
og løp inn etter klistremerker og et rødt sløyfebånd. Båndet brukte jeg til å
knytte igjen sekken med og klistremerkene var gullstjerner som jeg klistret
over hele den sorte søppel sekken før jeg la den pent opp i riktig konteiner.
Da jeg skjønte at jeg ikke kom særlig videre på det praktiske planet der ute i
boden, gikk jeg inn og forsøkte å få et overblikk over tidligere trinn i
prosessen fra nyttig vare og til søppel. Det var tusen ting å gripe fatt i;
Emballasje for eksempel. All frukten min lå i små likposer av plast. Jeg kom
frem til at all plasten måtte sorteres ut for seg og satte i gang med dette.
Jeg tok en vaskebøtte fra badet og laget organisk kompost i kjøkkenskapet.
Planen var å grave kompostmassen ned i blomsterkassen på terrassen senere. Jeg
satte meg ned og skrev brev til styret om ikke vi kunne sette av en av søppelbodene
til «bytte-bod» hvor folk kunne sette inn det de ikke hadde bruk for lenger
slik at det kunne komme andre til nytte. Det er mulig at jeg også foreslo at
borettslaget kunne ha høner og kaniner i søppelbodene dersom vi klarte å
motivere for gjenbruk og mindre avfall. Det ballet på seg med andre ord og
etter en snau uke var jeg såpass manisk at jeg ble innlagt på psykiatrisk
akuttavdeling. I journalen min står det ett eller annet om at jeg mente jeg var
spesielt utpekt til å ta ansvar for hele jordas miljø og jeg ble
tvangsmedisinert for å gi slipp på denne vrangforestillingen.
I
stressede situasjoner kan mine bekymringer utløse en psykisk kjedereaksjon som
fører til mental overbelastning i form av en mani hvor jeg både ser og hører
unaturlige ting. Jeg tror grunnen til at jeg blir oppkavet og manisk skyldes at
jeg tar ansvar og forsøker å løse abstrakte problemer som egentlig er for
komplekse for meg fordi jeg mangler kunnskap om emnet. Jeg tror at dersom jeg
unngår stress og tilegner meg ny lærdom vil jeg etter hvert ha større mulighet
for å kunne mestre en mani eller enda bedre; kunne avverge den helt.
Behandlerne på akuttavdelingen jeg ble innlagt på betraktet symptomene mine som
vrangforestillinger som en bekreftelse på at jeg allerede hadde en alvorlig og
uhelbredelig sinnslidelse forårsaket av en biologisk feil i hjernen. Vi fikk en
konflikt mellom to forskjellige virkelighetsoppfatninger. Legene ville gi meg
medisiner som skulle ”fikse” feilen, mens jeg ville ha hjelp til å analysere og
tolke symptomene for å lære meg å mestre dem. Årsaken til at vi fikk en
konflikt som endte med et tvangsvedtak skyldes trolig at psykiatrien ikke har
tradisjon for å betrakte symptomene som en ressurs når det dreier seg om de
alvorligste psykiske lidelsene. [i][ii]
”Pasienten er svært hektisk og rydder og romsterer i alle rom”, står det i
journalen min. På en akuttavdeling fokuseres det som regel på å gi medisiner
som demper symptomene og som sløver og passiviserer pasienten. Hvis pasienten
ikke er enig i behandlingen, kan legene si at hun mangler sykdomsinnsikt og
medisinene blir gitt med tvang og makt. Tenk om legene heller kunne definert
meg som frisk? Eller rettere sagt litt for frisk. En naturlig tilnærming ville
da kanskje være å forsøke å roe meg ned ved hjelp av samtale, et ullteppe og en
kopp te, forsøke å motivere meg for å ta noe å sove på eller rett og slett
prøve å veilede meg gjennom kildesorteringsmanien så skånsomt og omsorgsfullt
som mulig. På psykiatriske sykehus blir det i dag gjort begge deler. Noen
steder har de litt for stort fokus på medisiner, andre steder er de åpen for
litt mer utradisjonelle metoder. Det er forskjellige holdninger, kulturer og
definisjoner fra sted til sted. Noen dager tåler legene lite og andre dager
tåler legene mye. Noen ganger er legene helt på tuppa fordi enda en
«psykiatrisk pasient» har begått et gruefullt drap. Andre ganger kan det herske
en rent munter og harmonisk stemning på avdelingen, særlig hvis noen har tatt
initiativet til å steike vafler.
Som medlem av gruppa «psykiatrisk pasient» har
jeg fått kjenne på kroppen hvilken enorm makt stigmatisering har. Pressen er
flink til å være unyanserte når de skriver om psykiatriske pasienter. Alle blir
skåret over en kam og omtalt som tikkende bomber og potensielle voldsutøvere.
Det er vel et ørlite snev av realitet i det også. Til og med en fredselskende,
nynnende, bollebakende husmor som meg kan voldsom på toppen av en mani. Særlig
hvis jeg føler meg misforstått og urettferdig behandlet. Derfor er det helt
avgjørende for meg at jeg kommer tidlig til behandling. Aller helst vil jeg at
dørene til sykehuset skal åpne seg så snart jeg kjenner de aller første
varselsignalene. Jeg mener det er viktig og riktig å konsentrere behandlingen
om å forebygge og forsøke å avverge en mani mens jeg fortsatt er
samarbeidsvillig. Da er det viktig å bli enige om hva vi skal samarbeide om.
Psykiaterne mener at vi skal samarbeide om at jeg frivillig tar medisinene som
blir tilbudt meg i store doser, men jeg selv mener at vi må samarbeide om hvordan
jeg skal komme meg gjennom en eventuell mani med så lite økning av
medisindosene som overhode mulig og med fullt fokus på andre terapeutiske
metoder og tiltak. Min mangeårige erfaring med bipolar lidelse har lært meg at
det er mulig å komme seg helskinnet gjennom en mani hvis man får riktig
veiledning med fokus på omsorg. Jeg kan bekrefte at samtale oftere virker som
effektiv terapi i motsetning til neddoping og innesperring som heller kan
provosere og gjøre meg så utrygg at manien eskalerer.[iii] Hvis
min subjektive opplevelse av behandlingen jeg får på akuttavdelingen er at
behandlingen ikke hjelper, men tvert imot fører til at jeg føler at jeg får
redusert min livskvalitet og psykiske helse, hva kan hensikten med behandlingen
være da? [iv][v]
Da jeg fikk diagnosen manisk-depressiv lidelse
startet jakten på litteratur om sykdommen. Jeg var spesielt på utkikk etter
forfattere som selv hadde denne lidelsen og som skrev om sine egne erfaringer.
En av bøkene jeg fant var ”Mitt urolige sinn”, av Kay Redfield Jamieson, som
selv er professor i psykiatri og manisk-depressiv. En av de store faglige
utfordringene hun møter i sitt arbeid er spørsmålet om retten til å behandle.
Etter å ha byttet jobb en gang gruet hun seg for å fortelle sjefen sin om
sykdommen, men under samtalen strekker han hånden frem og legger den over
hennes mens han sier; ”Kjære Kay, jeg vet
du har en manisk-depressiv sykdom. Hvis vi kvitter oss med alle
manisk-depressive ved det medisinske fakultetet, ville vi ikke bare få et langt
mindre fakultet, men det ville også bli langt kjedeligere.” [vi]Det er
et hav av forskjell mellom å bli betraktet som en kreativ ressurs og en
”tikkende bombe”. Det er også et hav av forskjell mellom å bli betraktet som å
være gal og full av vrangforestillinger eller å være en svært sensitiv person
med et eget ”talent” for å finne på kreative løsningsforslag inne i hodet.
Søppelhistorien utviklet seg et skritt videre en
gang jeg var på besøk hos søsteren min i Drammen. Jeg skulle kaste noe
matavfall og da jeg åpnet kjøkkenskapet oppdaget jeg at det stod to
søppelbøtter der. En for organisk avfall og en for ”annet”. Jeg ble imponert.
Ute på gårdsplassen var søppelet organisert på samme måte. I Drammen kommune
hadde de satt kildesorteringen i system. Søsteren min viste meg hvordan hun
kastet matrester i den ene bøtten, mens den andre var til annet avfall. Hun
brettet melkekartonger, sorterte plast og avispapir og leverte barnas gamle ski
til loppemarked. Det pussige er at etter denne leksjonen hos min søster så har
jeg ikke ”sett” søppel mer. Det virker som om jeg har fått den lærdommen jeg
trengte slik at ”søppel-psykosen” ikke lenger har noe å fortelle meg. Siden jeg
fikk kunnskap om en god måte å håndtere avfall på, blir ikke hjernen min lenger
provosert når den registrerer søppel overalt. Problemet er løst og jeg kan
fokusere på andre ting.
Alle mine psykiske problemer ble selvfølgelig
ikke løst med den lærdommen jeg fikk om søppelhåndtering. Jeg kan fortsatt få
tilløp til manier, men nå har jeg lært meg teknikker for å fange opp tidlige
varselsignaler og forsøke å håndtere dem før de utvikler seg til alvorlige
symptomer og manier. Som regel er det emosjonelt stress som trigger frem
varselsignalene. Et tidlig varsel er mindre søvnbehov og økt energi, kribling
eller uro. Dette fører i sin tur til ofte til grublerier om svært komplekse
psykososiale problemstillinger. Nå har jeg lært meg at jeg ikke skal bli
sittende å gruble, men at jeg må forsøke å bryte opp tankerekken med en aktiv
handling. En veldig fin måte å bryte opp en håpløs tankerekke på er å kontakte
andre mennesker og prate litt med disse om temaene jeg går og grubler på.
Problemet med å kontakte andre mennesker i denne fasen er at de ganske fort vil
oppdage at jeg er litt gira. Mine pårørende er særlig vare for stemningssvingningene
mine. Så fort jeg blir litt ekstra hektisk eller ler litt for høyt har de alle
antennene ute og vil gjerne få meg innlagt. For sikkerhets skyld. Kloke av
skade som de jo er. I utgangspunktet er jeg enige med dem. En innleggelse, for
å få hjelp til å avverge en mani, hadde vært det beste. Men problemet med en
innleggelse er at jeg ikke har noen garanti for at psykiaterne vil samarbeide
på mine premisser. Psykiaterne har lange tradisjoner for å tenke at min
sinnslidelse er kronisk og uhelbredelig og at den skyldes en medfødt feil
hjernens biologi. Mine forsøk på å forklare hva det er jeg går rundt og grubler
på kan i denne fasen lett oppfattes som om det ikke har noen rot i
virkeligheten. Særlig hvis det er symptomer behandlerne er innstilt på å lete
etter. Behandlere leter som regel etter en bekreftelse på at pasienten er syk
elles ville det jo være logisk å skrive pasienten ut igjen med en gang. Hvis
legen finner mange nok varselsignaler og symptomer vil han kunne definere meg
som manisk eller psykotisk siden det allerede står i journalen min at jeg lider
av denne diagnosen. Dersom legen allerede har definert meg som manisk har jeg
minimale muligheter til å overprøve han selv om jeg selv er fast bestemt på at
jeg bare er litt hyper. Hvis legen mener jeg er manisk eller psykotisk, øker
han medisindosen, selv om jeg gråter og bønnfaller han om å la det være. Dersom
jeg forsøker å fortelle om mine teorier om psykose og om de tiltaktene jeg
mener kan være en bedre hjelp for meg så kan legen si at jeg mangler
sykdomsinnsikt og at mine utsikter til bedring vil bli svekket. Selv om jeg har
kommet frivillig til behandling så kan legen når som helst fatte et vedtak om
tvang. Jeg kan klage til kontrollkommisjonen, til fylkesmannen til statsråden
og til kongen, men ingen ting kommer til å hjelpe. Makten ligger hos
psykiaterne og de har en posisjon som gjør at de kan bruke tvang for å
gjennomføre den behandlingen de selv har definert.
En ny retning innen forskningen på psykiatri
feltet setter søkelys på miljøpåvirkninger i form av stressbelastninger som
mulig årsak til utbrudd av psykiske lidelser. [vii] Den nye forskningen gir en forståelse av
psykiske reaksjoner som harmonerer mer med mine erfaringer og
virkelighetsoppfatning. I den videre forskning og utvikling på psykiatrifeltet
mener jeg det er viktig at pasientens
subjektive opplevelser og erfaringer trekkes inn i alle ledd og vektlegges.
Mitt håp er at erfaringskompetanse en dag blir likestilt med skolemedisinen og
at vi får en debatt mellom likeverdige om hvem det er som skal ha fullmakt til
å definere virkeligheten.
[ii] I psykiatrien er det slik at de alvorligste tilfellene
(schizofreni og bipolar lidelse) skilles ut som en egen gruppe. Etter at
pasienten først har havnet i denne gruppen, blir symptomene registrert som
”tegn på galskap” og ikke som en bønn om veiledning og hjelp. Det er de samme
speisalistene som har behandlingsansvaret som også har definert
sykdomskategoriene for de to gruppene. Faren med denne praksisen er at vi kan
få en selvoppfyllende profeti, hvor det blir umulig for pasienten å bli
helbredet fra sin diagnose.
[iii] I sammendraget i sin doktoravhandling skriver Toril
Borch Terkelsen at i tradisjonell psykiatri blir ”sykdomsinnsikt” forstått som
at pasienten forstår og er villig til å ta antipsykotiske medisiner. Terkelsen,
Toril Borch. ”Håndtering av engler og
UFOer i en psykiatrisk avdeling”. Avhandling for PhD. Universitetet i
Bergen. 2010.
[iv] Den offisielle målsetningen på psykiatrisk behandling
er å hjelpe pasienten til et selvstendig liv, men behandlingsmetodene gir også
mulighet for styring og kontroll av pasientenes tenke- og ytrings evne og
autonomi.
[v] Norvoll, R. (2007). Det lukkede rom. Avhandling for dr.
polit. Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi. Oslo: Universitetet i Oslo.
[vii] Read, B. F. (2009). Time to
abandon the bio-bio-bio model of psychosis.
Epidemiologia e Psichiatria Sociale,
18, 4.
