Tidsskrift for psykisk
helsearbeid Volum 12, Nr. 3, 2015
Behandling av det Bipolare
talentet
Gunn
Helen Kristiansen
gunnhk@gmail.com
Tenk om det er slik at jeg er normal og
at mine psykiske reaksjoner har en naturlig forklaring. Tenk om min psykiske
”lidelse” er et kreativt helbredelsestalent, litt utenom det vanlige. Tenk om
mine symptomer og reaksjoner kan betraktes som et forventet resultat av
psykososial overbelastning. Da er den dominerende behandlingsstrategien gal.
Bipolar legning
Jeg
liker å si at jeg har en Bipolar legning. Dette gjør jeg fordi jeg ikke
opplever mani, psykose og depresjon bare som en sykdom eller lidelse, men også som
et helbredelsestalent. Jeg mener jeg er født med et helt spesielt talent for de
store følelsene. Jeg tror jeg har en høysensitiv personlighet og at denne
sensitiviteten er en egenskap som gjør meg spesielt sårbar for store
psykososiale belastninger og relasjonsstress. Det er de mest følsomme som
reagerer først.
Følelsene
mine kan jeg best beskrive som en berg og dalbane. Før jeg fikk bipolar
diagnosen kunne de ta meg til de store euforiske høyder, men også til dyp
fortvilelse og samvittighetskvaler. Det var da den følelsesmessige berg og
dalbanen sprengte grensene for det normale, at bipolar diagnosen ble aktuell. På
toppene kan det være litt ubehagelig. Det er når angsten, manien og psykosen
slår inn, men når jeg er på vei opp, opplever jeg stort sett verden som
fargerik og festlig. Hvis jeg blir manisk forsvinner fornuften og jeg kan gjøre
rare ting. Jeg blir rastløs og får utfartstrang. Da er det ikke noe problem å
ta tog og buss ut på vilkårlige turer. Jeg henvender meg til fremmede mennesker,
gir bort fine ting og jeg kan shoppe vekk hele kreditten på kortet mitt. Jeg
synes det er greit at noen tar vare på meg da, hjelper meg å sette grenser,
støtter meg når jeg forsøker å mestre. Jeg har erfart at manien min kan blomstre
av i løpet av fem dager dersom jeg får riktig hjelp. Det er nok fordi jeg har
en bipolar legning med svært raske svingninger. Etter en manisk episode ligger
det alltid en depresjon på lur. Det er akkurat som om energien i hjernen blir
oppbrukt.
Individuell plan
Jeg
liker folk, og gode samtaler har fin effekt på meg. Sammen med min koordinator
i kommunen har jeg laget en individuell plan med strategier for mestring som
jeg og hjelperne mine skal bruke. I denne planen er nettverket mitt kartlagt og
alle har fått hverandres telefon nummer. På den måten kan de sende hverandre
bekymringsmeldinger hvis de oppdager at jeg er litt for oppstemt. Jeg trenger
at noen ser meg, når jeg er i ferd
med å miste kontakten med virkeligheten. En samtale kan hjelpe meg til å
”forandre kursen”, før jeg setter meg på et tog og begir meg ut i verden. For
meg er det som regel bare deilig å være manisk. Jeg føler meg nesten
guddommelig og får en berusende lykkefølelse. Fornuften tar seg en rusletur og
det er fristende å bare surfe videre på den maniske bølgen, men jeg kan sette
meg selv i forlegenhet og det kan være svært vanskelig å forholde seg til ting
jeg har sagt eller gjort i etterkant.
Tiltak for mestring
Åpen
retur og Brukerstyrt plass på DPS har vært viktige faktorer i min behandling.
Skjerming, faste rutiner og begrensing av stimuli er virkemidler som får meg
til å mobilisere egne mestringsressurser ved en mani. Det har vært godt å ha en
avtale om brukerstyrt plass slik at vi kunne komme tidlig i gang med de
tiltakene som hjelper til med å bremse manien. Bare det å ha denne avtalen fikk
meg til å senke skuldrene. Et annet effektivt tiltak er damene i kommunens
psykososiale team som regelmessig kommer hjem til meg. Takket være dem blir
ikke depresjonene så dype og langvarige lenger. Sammen har vi også klart å
kupere nye manier. Samtale får meg til å fokusere og frykten for en innleggelse
på akuttavdelingen kan få meg til å skjerpe meg. Siden min mani og psykose er
en belastningsskade og ikke en sykdom, er det faktisk mulig å ta seg sammen. Også
fra min behandler på poliklinikk får jeg tettere oppfølging når jeg kjenner på
symptomer for at det kan komme en ny opptur.
Akuttbehandling
Noen
ganger klarer vi ikke å bremse manien. Fordi jeg har en alvorlig diagnose får
jeg som regel en rask innleggelse, siden jeg kan være til fare for meg selv.
(Jeg har aldri vært til fare for andre.) Min opplevelse er at Akuttavdelingen stort
sett driver med brannslukking ved å medisinere meg kraftig med antipsykotika.
For å kunne ”lokke frem fornuften” igjen er jeg helt avhengig av at
miljøpersonale tar seg tid til å prate med meg. Medisinene ”fryser”
problemstillingen jeg sliter med og gjør meg sløv og umotivert.
Antipsykotiske
legemiddel blir gjerne omtalt som selve vilkåret for behandling av psykotiske
lidelser. Behandling med antipsykotisk legemiddel blir betraktet som en
forutsetning for annen behandling, for eksempel psykososiale tiltak. (Trond F.
Aarre)
Jeg
har opplevd noen psykose symptomer som et helbredelsestalent og jeg tenker at
det i mange tilfeller ville være bedre å prøve de psykososiale tiltakene først.
I hvert fall de gangene pasienten bare har moderate symptomer. For meg blir det
fryktelig feil å bli medisinert inn i en sløvhetstilstand, siden jeg
responderer så godt på samtale og er motivert for egenkraftmobilisering. Det er
fint at helsepersonell er rolige og bestemte, men jeg må jo være våken og klar
i hodet for å kunne nyttiggjøre meg de ressursene jeg har til å mestre. Jeg har også opplevd at antipsykotisk medisin
har forsterket og forlenget de depressive periodene som kommer i etterkant av
maniene. Når jeg er deprimert er jeg ”stabil” nok til å være hjemme, da ligger
jeg rolig i min egen seng og er ikke til plage for noen. Jeg tenker på de dumme
tingene jeg gjorde da jeg var manisk og vil ikke vise meg ute blant folk. En
gang jeg var innlagt fikk jeg en antipsykotisk medisin jeg ikke tålte. Jeg
begynte å hallusinere, fikk angst og trodde at nattevakta var en djevel. En
annen gang måtte jeg kutte ut lykkepillen fordi den førte meg rett opp i en
mani kort tid etter at jeg begynte med den. Dette har gjort meg svært kritisk
til medisiner.
Svingdørspasient
Mine
svingninger ble utløst av store ytre psykososiale utfordringer og stress.
Hjernen min gikk bananas og startet med å overprodusere kjemiske stoffer. Jeg
ble akutt tvangsinnlagt og medisinert med enda mere kjemiske stoffer, noe som
faktisk kan ha ”puffet meg over kanten” og utløst de bipolare svingningene som
lå latent i min legning. Kanskje det bare var søvn jeg trengte den gangen. I
utgangspunktet hadde jeg et lyst og positivt sinn. Det var først etter at jeg
begynte med antipsykotisk vedlikeholds-medisin (Zyprexa) at depresjonene ble
mer dominerende, langvarige og dype. Det virket også som om denne medisinen på
lang sikt forsterket berg og dalbane effekten. Psykosene ble værre og når jeg
så ble innlagt 2-3 ganger i året, fikk jeg bare enda flere piller. Kanskje var det
denne behandlings-strategien som gjorde meg til svingdørspasient.
Antipsykotiske medisiner
Effekten
av antipsykotiske medikamenter er omdiskutert. Fagfolk mener å ha observert god
kortsiktig effekt, men de vet lite om langtidsvirkningene. På noen av
pakningsvedleggene står det at en av bivirkningene til medikamentet kan være
rastløshet, hallusinasjoner, angst eller oppstemthet. (Abilify, Risperdal,
Zyprexa). Tilbakefall kan altså være en effekt av legemiddelet og ikke av selve
lidelsen. Jeg synes dette er svært betenkelig, særlig siden antipsykotisk
legemiddel ofte blir gitt mot pasientens vilje. Med utgangspunkt i mine tidlige
erfaringer, stiller jeg meg svært kritisk til anbefalingene om lang tids
vedlikeholdsbehandling med antipsykotisk medisin ved bipolar lidelse. Jeg er ikke sikker på om nytten av
legemiddelene kan forsvare skadevirkningene av dem.
Motivasjon
Jeg
har allikevel tatt valget om å fjerne litt av toppene og bunnene i min mentale
berg og dalbane med en kombinasjon av tre stabilisatorer. De stemningsstabiliserende medisinene jeg tar fører til en
avflating i følelsene og de fysiske bivirkningene er ubehagelige. Jeg tenker at
dette er et offer jeg må motiveres for. Veien frem til denne avgjørelsen har
vært tung og tornefull og jeg har vært utsatt for tvangsmedisinering med antipsykotiske
medisiner som ikke hadde ønsket effekt, men som har påført meg vanskelig
overvekt og diabetes. Legene som gav med disse medikamentene hadde en
oppfatning om at de ikke virket som de skulle fordi jeg seponerte dem. Dette er
både galt og riktig. Til å begynne med seponerte jeg medisinen fordi jeg var
redd for bivirkningene. Senere, da jeg tok pillene mine og allikevel ble
psykotisk, trodde jo alle at det var min feil. At jeg hadde slurvet med
dosetten. Heldigvis fikk jeg til slutt en behandler som sammen med meg begynte
motivasjonsarbeidet om en ny medisinkombinasjon. Siden jeg har svært raske
svingninger fokuserte min behandler på dem og ikke i så stor grad på psykosene.
Han gav meg to stemningsstabiliserende medikamenter samtidig. (Lithium og Orfiril).
Dette virker. Det er en fin gevinst å kjenne at manien ikke tar av og at
depresjonene ikke blir så dype og langvarige. Det motiverer til tross for
bivirkningene. Det er nå over ett år siden jeg hadde en innleggelse og nå har
vi også forsiktig begynt å trappe ned den tredje stabilisatoren. (Abilify) Jeg
har halvert dosen to ganger og målet er å bli helt kvitt den.
Medisinenes virkning
Når
man fjerner toppene og bunnene i følelsesregisteret sitt, vil det oppleves som
en avflating av følelsene. Dette er ikke en bivirkning slik jeg ser det, dette
er den virkningen medisinene har. Følelsene mine er det viktigste jeg hadde så
man kan si at medisinene virker gjennom skadevirkning. Uten de heftige
følelsene mister jeg en hel del energi, fremdrift og kreativitet, men jeg får
tilbake trygghet og forutsigbarhet. I dag kan jeg være kreativ og produktiv på
et visst nivå, men jeg får aldri vite hva jeg egentlig kunnet drevet det til hvis jeg fikk være umedisinert og
litt crazy i et rausere samfunn. Jeg tør ikke ta sjansen. Hva om jeg hadde
skåret av meg øret?
Ikke bare sykdom
Jeg
har valgt å betrakte bipolar lidelse som et talent. Med en riktig kombinasjon
av medisiner, trygg bolig, forutsigbar økonomi, gode støttespillere og
meningsfull sysselsetting, har jeg håp om å kunne lære meg å mestre dette vanskelige talentet.
Belastninger og følelser
Jeg
tror at vedvarende psykososiale belastninger
kan føre til en kronifisering av en uheldig helsesituasjon. Derfor er det svært
viktig å fokusere på problemløsing og traumebehandling slik at noe av stresset
kan fjernes. Sammen med min ansvarsgruppe har jeg kartlagt ressursene mine,
satt meg nye mål og funnet praktiske løsninger som kan gjøre min hverdag mulig
å mestre. Jeg opplever at min behandling er skreddersydd og det er jeg
takknemlig for. Dette gjør at jeg er motivert for å ta de medisinene behandler
anbefaler selv om de begrenser følelsesregisteret mitt.
Mestring av nye talenter
Det
er ikke nok å bare ta medisiner og tro at man blir frisk. For meg har det vært
viktig å øve opp nye talenter for å oppnå mestring. I arbeidslivet hadde jeg
utviklet sosiale hemninger etter mange år på kontor med lite sosial omgang. Da
jeg valgte å omskolere meg til lærer var det en form for eksponeringsterapi.
Jeg glemmer aldri hvor inkluderende og varme de andre lærerne var da jeg
begynte som mattelærer i barneskolen. Jeg likte å undervise barn, men da
sommerferien kom ble jeg manisk. Etter et par år som vikarlærer med hyppige
sykemeldinger, måtte jeg kaste inn håndkledet og valgte å forlate skolen. De
raske svingningene er på den ene siden en ressurs; Jeg lander fort etter en
mani. På den andre siden var det en stor utfordring at jeg kunne bli manisk
bare i løpet av to, tre dager. Jeg valgte å søke uføretrygd.
Det
har vært en utfordring å skulle fylle dagene med noe meningsfullt. Jeg har deltatt
på samtalegruppe, kunst og uttrykksterapi og hatt stor glede av det. Jeg tror
til og med jeg har blitt friskere av det. I spesialisthelsetjenesten skjærer de
ned på aktivitetene med den begrunnelsen at de der kun skal drive med behandling.
Den medikamentelle ”behandlingen” oppleves kun som symptomlindring. Tenk om
ingen tar tak når pasienten er tilbake i kommunen? Asker kommune har hjulpet
meg med startlån til en trivelig liten leilighet, det førte i sin tur til at
jeg fikk en trygg og forutsigbar hverdag. Det at jeg, til tross for en alvorlig
sinnslidelse, kan bo i min egen leilighet er selve fundamentet i min
bedringsprosess.
Skriving som terapi
I dag driver jeg litt med tegning og keramikk,
men jeg liker best å skrive. Skrivingen har blitt min formidlingsform og
terapi. Jeg har skrevet flere artikler fra brukerperspektivet. Noen ganger
strømmer de fineste ord og setninger gjennom hodet, men jeg rekker ikke alltid
å festet dem til papiret. Da er det viktig å ikke bli frustrert; Jeg tror det
er svært viktig å øve opp talentet sitt. Da jeg nettopp hadde fått diagnosen,
kunne jeg sitte i timevis å bare tenke. Tankene var fine og noen ganger
poetiske, men det kom ikke noe ut av det. Til slutt begynte tankene å gå i
sirkel. Jeg tenkte de samme tankene om og om igjen. Helt av meg selv måtte jeg
finne ut at det var lurt å avbryte grublingen med aktive handlinger. Det hjalp.
Jeg kunne strikke litt. Male eller gå en tur. Etter hvert fant jeg ut at det
som hadde aller best effekt var å skrive. Ingen fortalte meg at dette kunne
fungere som effektiv og god terapi for all min resultatløse grubling. Jeg
startet med å skrive små fortellinger med fokus på psykisk helse og da jeg fikk
den første artikkelen på trykk var det et skikkelig kick som på den ene siden
gav en jublende følelse av mestring, men på den andre siden utløste en
prestasjonsangst som nesten førte meg opp i en ny mani. Dette dilemmaet ble
diskutert i mitt behandlingsteam, hvor noen mente jeg burde legge skrivingen
vekk siden den trigget meg sånn. Jeg nektet og bestemte meg for å utfordre
fenomenet gjennom å lære meg å mestre triggerne. Det tror jeg at jeg har lykkes
med.
Det bipolare talentet
For
noen år siden begynte jeg som prosjektleder for et skrive-verksted om bipolar
lidelse sett fra brukerperspektivet. Resultatet ble boka ”Drøm i våken tilstand” (Abstrakt, 2013), hvor syv kvinner forteller
fra sine egne liv med bipolar diagnosen og psykose. Grunnen til at vi valgte å
fokusere på psykose er at det er gjort mye forskning på Schizofreni og psykose
og svært lite på Bipolar psykose. De to forvirringstilstandene blir behandlet
med de samme antipsykotiske medisinene. I
min historie i boka forteller jeg om hvordan en sykepleier ”hentet meg ut” av
forvirringstilstanden gjennom å appellere til morsinstinktet, den dypeste kraften
i mitt sinn;
”Tankene
plager meg i flere dager. De går fortsatt i sirkler. En av sykepleierne
forsøker å føre en samtale med meg. ”Hva heter barna dine?” sier hun plutselig.
En kraft dypt innenfra får meg tilbake til et slags fokus. Jeg klarer å
fortelle henne hva barna mine heter. ”Hvor gamle er de?” fortsetter hun. Jeg
klarer å svare på dette spørsmålet også. Torpedotankene slakker av på farten.
”Går barna dine i barnehage?” Jeg prøver å fortelle om familiebarnehagen og
mitt ansvar som arbeidsgiver og eier. Samtalen blir hakkete og rar, men
dialogen hjelper meg til å få tilbake kontrollen over mine egne tanker.
Plutselig ser sykepleieren medfølende på meg og sier ”Du trenger bare å få
hodet over vannet.” Det danner seg et bilde inne i hodet mitt. En forklaring.
Jeg er under vann og kjemper med å komme meg opp til overflaten. Mens hun
snakker rolig og medfølende med meg, brister vannspeilet og jeg gisper etter
luft. Tankene slutter å gå i endeløs sirkel. De begynner å pendle frem og
tilbake, saktere, med en begynnelse og en slutt. Det er bedre. Jeg kan trå
vannet nå og har fått hodet over. Jeg griper hendene til sykepleieren og sier
”Takk, takk, jeg skal aldri glemme deg så lenge jeg lever.” (Kristiansen et al. 2013)
Mennesker
med bipolar diagnosen er ofte kreative og fantasifulle. Ett av mine kreative
”talent” er evnen til å drømme i presis grafikk, med klare farger og lyd. Også
i dagdrømmer og i psykosen benytter jeg denne egenskapen. Mine drømmer og
psykosebilder er som oftest logiske og løsningsorienterte. Da sykepleieren
forklarte meg at jeg måtte få hodet over vannet, gav hun meg akkurat den
forklaringen jeg trengte for å danne et bilde inne i hodet som kunne få en
slutt på tankekjøret.
Arvelig talent
Jeg
opplever at det er stort fokus på arv i fagmiljøene. Forskere jobber på spreng
for å finne de genene som de antar disponerer for psykisk sykdom og når
diagnosen er satt er det psykiaterne med sine medikamenter som dominerer
behandlingen. Men hvordan stiller det seg dersom vi antar at det er dette
drømme-talentet i seg selv som utgjør sårbarheten? Vil ikke en slik antakelse
måtte medføre store endringer innen forskningsdesign, forebygging, behandling
og rehabilitering? Et talent er som oftest arvelig, men dersom vi ikke øver vil
vi heller ikke kunne utvikle og mestre talentet vårt. Jeg tror at et
underutviklet talent kanskje kan medføre en ekstra sårbarhet eller frustrasjon
i forhold til lidelsestrykket hos folk som har psykiske utfordringer.
Håp
Pasienter
med diagnosen Bipolar lidelse får ofte høre at de har en kronisk og
uhelbredelig sykdom. Det kan ta håpet
fra oss med det samme. Da jeg begynte å betrakte svingningene mine som et talent,
fikk jeg håpet tilbake, men havnet i konflikt med behandlingsteorien. Jeg
mener
jeg har et visjonært og kreativt talent som jeg kan øve meg på å mestre hvis
jeg får gode rammebetingelser. Behandlere tar som oftest utgangspunkt i at jeg
har en sykdom i hjernen som må bekjempes med medisiner. Heldigvis jobber det
mange empatiske og flinke folk i ”miljøet” på akuttavdelingene og på DPS. Det
er viktig at disse hjelperne har kunnskap om at psykosen ikke bare inneholder
sykdoms symptomer, men også kan være et helbredelsesforsøk, med et fordekt
billedspråk som kan gi tips om hva det er pasienten sliter med;
”Ta bort
hendene i nakken” skrek en psykotisk ung gutt som var innlagt på en
behandlingsinstitusjon. Personalet forsøkte alt for å trygge han og etter hvert
kom det for en dag at han hadde vært seksuelt misbrukt som liten gutt. Han
hadde fortrengt dette, men minnet om overgrepene satt i kroppen og kom fram som
hallusinasjoner. (Axelsen, 2009)
Medisinfrie
behandlingsforløp
”Fellesaksjonen
for medisinfrie behandlingsforløp” ble startet av brukerorganisasjonene for å
kjempe frem et medisinfritt tilbud i Norge. Brukerorganisasjonene sitter på
masse erfaring om at det er mulig å bli helt frisk uten medikamenter.
Grunnbehandlingen bør være å få et trygt sted å være, en seng å sove i,
regelmessige måltider og mennesker å snakke med,” står det i kampanje
brosjyren. Jeg ønsker meg et slikt ”Ri av stormen hus” i kommunen. Det skulle
være et lavterskel tilbud, hvor jeg kunne komme med dosetten min uten at noen
straks økte dosen. Hvis jeg kunne være
der i noen dager, fikk vi se om manien blomstret av. Hvis ikke kunne noen ringe
etter en taxi som kjører meg til DPS eller akuttavdelingen på det psykiatriske
sykehuset jeg tilhører.
Behandling eller
feilbehandling
I
dag skjærer spesialisthelsetjenesten ned på stillinger som har med aktivitet å
gjøre. Det er kommunene som skal ha ansvar for dette nå. Pasientene sendes
raskere hjem enn før. Hvis jeg har rett i påstanden om at antipsykotiske
medisiner forlenger og forsterker depresjon hos folk med bipolar diagnosen, vil
kommunen og de pårørende få en øket utfordring i tillegg til at en dyp
depresjon kan være livstruende for den det gjelder. Min behandler sier at det
er flere med bipolar diagnosen enn schizofreni diagnosen som er kritisk til den
dominerende medikamentelle behandlingsstrategien. For mitt eget vedkommende
mener jeg at jeg har blitt feilbehandlet med antipsykotisk medisin i en årrekke
og at det er dette som gjorde min bipolare
legning til en lidelse.
Referanser
Aarre Trond F. (2014) Dialog no 2, SEPREP
Eva Dalsgaard Axelsen. (2009) Symptomet som ressurs. Pax forlag A/S
Kristiansen G, Rydheim S, &
Thyness E. (2013) Drøm i våken tilstand. Abstrakt
forlag
