Jeg har problemer med nattesøvnen. Snur døgnet på hodet. Det er vondt å ikke få sove. Ser på tv hele natten, sender mail og ringer til folk. Mor og Far er bekymret. De vil legge meg inn for sikkerhets skyld. Jeg orker ikke å krangle med dem selvom jeg føler at jeg klarer meg fint. De kommer til meg mandag morgen og begynner å ringe; de kommer ikke frem noen steder alle er i møter. Tenk om det hadde vært akutt? Jeg serverer frokost. Brød med honning og kaffe. Mor rydder litt i leiligheten min. Omsider får pappa svar fra min behandler på poliklinikken hun kan legge meg inn på akuttavdelingen. Vi takker ja. Jeg er ikke akutt syk. Jeg får ikke sove!

DAG 1. Mor og Far kjører meg til Blakstad, men går før behandler kommer. Jeg har vært her mange ganger før så jeg sier at det er greit. Jeg får plass på skjermet avsnitt. Jeg er litt sur fordi jeg går glipp av en spennende forelesning på Blindern; "Tidlige europeiske tenkere". Bagen pakkes ut og jeg installerer meg på rommet. Når natten kommer får jeg ikke sove.

DAG 2. Jeg går glipp av undervisning på Høgskolen i Buskerud på papirbredden. Jeg hadde gledet meg til samlingen i dag og i morgen. Får sendt beskjed og roer meg med det. Sånn er det i denne bransjen. Ting må avlyses hele tiden. Jeg har gyldig grunn.

DAG 3. Avlyste avtaler. Samme som i går. Jeg får fremdeles ikke sove.

DAG 4. Klokka 10.00 var jeg i trimrommet sammen med en MB-er jeg kjenner godt. Hun hjalp meg med apparatene. Jeg fikk trimmet litt. Søvnen er fortsatt hakkete. Personalet er flinke. De hjelper meg.

DAG 5. I dag er det lørdag. Jeg har lyst på lørdagskos. Kjøper noe gotteri i kiosken. Jeg har kontanter. Støttekontakten min kommer på besøk. Vi drar ut og kjøper garn. Jeg vil strikke noe fint. Etterpå drar vi hjem til meg. Jeg dusjer (vannet på avdelingen er iskaldt. Jeg har ikke fått vasket håret på en uke.) Det er deilig å være hjemme litt. Jeg pakker ned Pc-en min. Den vil jeg ha med i tilfelle oppholdet blir langt. Vi skulle ha sjekket noe på internett, men det går ikke. Brebåndet mitt har vært ødelagt i en månde. Get er en elendig leverandør. På avdelingen har de internett, jeg gleder meg til å sjekke når jeg kommer tilbake. Sover litt bedre på natten.

DAG 6. Det er søndag. Jeg skal på middag til Mor of Far. Broren min henter meg. Vi får vilt steik av hjort som Far sikkert har jaktet selv. Til tilbehør er det tyttebør fra skog og mark og rognebærsjele som de har laget selv. Jeg koser meg. Tilbake på avdelingen sover jeg hele natten.

DAG 7. Har fått hang-over av sovemedisinen. Vallergan. Jeg har sagt fra at jeg ikke tåler dem så godt, men de gir meg dem alikevel. Jeg sover hele dagen. Sykepleier overtalte meg til å ta Risperdal Consta i sprøyte. Jeg sa ja for å få fred for maset.

DAG 8. Jeg sov frem til lunch. Nå er det litt fare på ferde. Jeg kom jo hit pga et søvnproblem og nå sover jeg plutselig både natt og dag. Legene forsøker å lure meg med på å øke medisindosene. Jeg sier nei.........

Erfaringskonsulent-CV-Gunn

Jeg kaller meg erfaringskonsulent, med en rekke tillitsverv på psykisk helsefeltet i kommunen og i spesialisthelsetjenesten.

Jeg er utdannet bygningsingeniør, men da jeg fikk diagnosen bipolar tok jeg Praktisk pedagogisk utdanning som yrkesrettet attføring. Jeg jobbet i et par år som lærer, men det ble for vanskelig å kombinere med sykdommen så nå er jeg erfaringsformidler etter å ha gått Brukerlærerskolen på Lærings. og Mestringssenteret på Blakstad og MB-utdanningen gjennom Mølla i Bærum. Jeg har en midlertidig uføretrygd i bunnen og tjener litt ekstra på å holde foredrag og representere brukerne i forskjellige råd og møter. Her er noen av de råd og utvalg jeg representerer i;

-Kasserer i Mental Helse, Asker og Bærum lokallag
-Brukerrådet i Asker
-Brukerutvalget i NAV, Asker
-Brukerutvalget i Vestre Viken Helseforetak

-Referansegruppe i Helsedirektoratet for arbeid med å lage nye retningslinjer for utredning og behandling av bipolar lidelse.
-Rådet for psykisk helse: "Frivillighet før tvang."
-Akuttnettverket.

I kombinasjon med min brukermedvirkning tar jeg noen fag på Blindern for å bli klokere og få mer innsikt i min påståtte psykiske sykdom. Foreløpig har jeg konkludert med at jeg slett ikke er syk, jeg bare reagerer veldig tidlig, veldig fort (og voldsomt) på urettferdighet. Målet mitt er å finne ut mer om menneskets komplekse psyke og årsaks sammenhenger i forhold til alvorlige psykiske lidelser. Jeg håper jeg kan bidra til å forandre synet på psykiske lidelser fra engstelse til nyskjerrighet.

Gunn Helen

Erfaringsformidling

To venninner og jeg har kommet sammen fordi vi har sammenfallende erfaringer med psykoser. Vi har alle blitt diagnostisert og behandlet for bipolar lidelse med innslag av psykose. Vi betrakter ikke psykosen et ensidig tegn på forvirring og galskap. Vi mener at psykosen er et billedspråk eller et "drømme-språk" som forsøker å hjelpe oss til å finne forklaringer på våre psykiske problemer. Vi opplevde psykosen som et logisk billedspråk som frigjør bevisstheten fra kollektiv tillært "fornuft". Psykosen er en kanal fra det underbevisste. Akkurat som i en drøm eller et mareritt forsøker psykosen å hinte oss om hva det er som plager oss. Psykiske reaksjoner må anerkjennes som en reguleringsmekanisme for samfunnet. Vi er varslere!

Jeg traff Inger Emilie Nitter for fire år siden; På lærings- og Mestringssenteret på Blakstad fant jeg utstillingen hennes en gang jeg var der på et møte. Inger hadde brodert en rekke flotte faner av sykehusets sengetøy, med slagord som "Den manisk-depressive blåveisen er like presis i sine reaksjoner som mennesket når den bøyer hodet og lukker seg så snart temperaturen faller og solen går bak en sky." Ved siden av tekstilarbeidene lå det visittkort med e-mail adresse på. Jeg fallt pladask for arbeidene og budskapet og tok straks kontakt med Inger Emilie. Det ble mange lange mailer og så møttes vi for å avtale at Inger Emilie skulle holde foredrag i Mental Helse, Asker og Bærum lokallag hvor hun også måtte vise teppene sine. Møtet ble en suksess og foredraget ble en suksess. Inger Emilie er kunstner. Hun synger med en kraftig og nydelig stemme, spiller piano og joddler litt også dersom det passer seg sånn. Etter vårt første møte har vi holdt kontakten.

For ett år siden leste jeg om Siv Helen Rydheim i Sinn & Samfunn. Siv er forfatter og erfaringsformidler og hun har skrevet boka "Kjærligheten spør ikke, den bare er." Boka handler om å være bipolar og ha opplevd en psykose og om behandlingen hun fikk, med tvang. Jeg slukte boka og tok kontakt med Siv på mail. Etter å ha vekslet noen mailer koplet Inger Emilie seg på dialogen og da Siv tok turen fra Finnmark til Oslo, møttes vi alle tre for å samarbeide faglig og kunstnerisk om blogger og hjemmeside. Etter en kort, hektisk og kreativ prosess kom web-siden Lysfest.no opp. Etter dette har Siv og jeg fortsatt samarbeidet i diverse brukermedvirknings samenhenger, mens Inger Emilie har utviklet en musikalsk "stand-up" forestilling med eget materiale. Tidligere i sommer skrev vi en artikkel sammen som ble trykket i VG. Du kan lese hele artikkelen lenger ned i denne bloggen. Siv og Inger har etter hvert blitt mine nærmeste fag-feller og beste venner.

VG-debatt Fredag 2. juli-2010

Psykose kan være positivt.
Av: Siv Helen Rydheim, Gunn Helen Kristiansen og Inger Emilie Nitter.

-Vi ønsker at psykosen skal friskmeldes og betraktes som positiv i psykiatrien.
-Vi tror at mani og psykose kan være det underbevisste som varsler om at vi er i ubalanse med omgivelsene.
-Vi mener at psykosen kan være en missing link i forskningen på psykiske lidelser.

Vi er tre kvinner som har blitt diagnostisert bipolar type 1 og som har erfart at psykoser kan være informative. Vi tror at psykiske reaksjoner som mani og psykose kan være en informasjonskanal fra det underbevisste som vil varsle oss om at vi er i ubalanse med miljøet rundt oss. Vi mener at de erfaringene vi har med psykose kan være en missing link i forskningen på alvorlige psykiske lidelser. De som selv har opplevd psykose kan best formidle videre hva det innebærer. Vi friskmelder psykosen og forteller at den også kan være en ressurs dersom pasienten kommer raskt i kontakt med gode hjelpere og får riktig behandling.

Gjennom tolkninger av psykosespråket kan det være mulig å finne sider ved vår kultur som er uheldige for menneskets psykiske helse. De som betraktes som alvorlig sinnslidende kan være varslere som reagerer på belastende psykososiale forhold........

Tara

I mai nummeret av Tara var det en artikkel om meg og om hvordan jeg lever med min bipolare lidelse. Jeg tror ikke bipolaritet er en sykdom. Jeg tror det er en legning. Det går ikke an å medisinere bort en legning. Det er uetisk. Tidligere betraktet man homofile som psykisk syke. De ble forsøkt behandlet med medisiner. Kunnskapsmangel var årsaken til at dette kunne foregå, men de homofile kom ut av skapet og informerte om sin legning. Det må vi bipolare også gjøre. Vi må fortelle om hvilke behandlingsmetoder som er virksomme og som hjelper oss til å leve et godt liv. Vi må lære oss å mestre. Det var det jeg forsøkte å fortelle i Tara.

Sitat fra artikkelen: "Gunn Helen Kristiansen var trengt inne i et tidsklemt hjørne da tilværelsen spente beina under henne. Med et såpass utradisjonelt yrkesvalg som bygningsingeniør, hadde hun ønsket å være godt etablert i karrieren før hun stiftet familie. I løpet av 5 år fikk hun tre sønner. Hverdagen ble brått et puslespill som alltid manglet de siste brikkene. Med bolig i Asker og jobb i Oslo var det lang arbeidsreise. De største barna måtte leveres hos hver sin dagmamma. På den tiden var det ikke håp om barnehageplass når man var høyt utdannet og hadde brukbar inntekt. Gunn Helen var fortsatt i ammetåken da hun fikk beskjed om at det ikke lenger var plass til henne i firmaet. Kutt i staben hadde gjort henne overflødig. At hun mistet jobben, var dråpen som fikk begeret til å flyte over. Gunn Helen Kristiansen fikk et sammenbrudd. På Blakstad sykehus ble hun diagnostisert som psykotisk. -Alle historier rundt psykisk helse er individuelle, understreker hun. -For min del var det en situasjon av ekstremt stress som utløste den første psykosen, og etterhvert min bipolare lidelse. Etter å ha levd med en slik diagnose gjennom mange år, vet jeg hvor viktig det er at vi som er pasienter i psykiatrien, bidrar til å informere....."

Opptrappingsplanen virker

Mandag den 8. februar 2010 skriver psykiater og professor John E. Berg i et debattinnlegg i Aftenposten; at de faglige ressursene forsvinner fra psykiatrien som en konsekvens av opptrappingsplanen. De vanskeligste lidelsene i psykiatrien må nå takles av ikke-spesialister som f. eks sykepleiere og sosionomer, skriver Berg. Jeg sendte et svar til innlegget, men svaret mitt ville ikke Aftenposten trykke.

HVEM ER SPESIALISTENE I PSYKIATRIEN?
Jeg har 14 års erfaring som psykiatrisk pasient og hadde noen tatt seg bryet med å spørre meg, ville jeg svart at det er meg selv som er eksperten i min egen helbredelsesprosess. Den neste på lista over de hjelperne som har hatt størst betydning for min rehabilitering er miljøpersonalet i spesialisthelsetjenesten som var aktive i dialog med meg da jeg hadde det som tøffest. Mange av dem var ufaglærte vikarer, men de hadde en intuitiv omsorg og en hverdagslig tilnærming som virkelig hjalp meg å få kontroll over tankekaoset. En annen svært effektiv faglig ressurs er den psykiatriske sykepleieren som treffer meg hver uke, enten på kontoret i kommunen eller hjemme hos meg selv. Sammen med henne finner jeg frem til små praktiske tiltak i hverdagen som kan hjelpe meg å balansere de psykiske belastningene slik at jeg kan unngå det emosjonelle stresset som så ofte før har ført til en innleggelse. Den tredje viktige ressursen er sosionomene som hjalp meg å få oversikt over økonomien og som støttet meg hele veien da jeg trengte råd og hjelp til å få lån til min egen bolig. Den fjerde viktige ressursen er saksbehandlerne på NAV som hjalp meg med omskolering og tilrettelegging av arbeid og aktiviteter. I tilleg til de profesjonelle aktørene kommer familie og venner naturligvis inn og er betydelige ressurser jeg har nytte av hver eneste dag. Nederst på lista over dem jeg regner som ressurser og spesialister rangerer jeg psykiaterne. Sant og si betrakter jeg dem som et nødvendig onde. Grunnen til at psykiaterne blir rangert nederst på min liste over gode hjelpere er rett og slett fordi mange av dem ikke har forstått betydningen av å arbeide som et likeverdig medlem av et tverrfaglig team. Jeg mener målet for min psykiatriske behandling må være å hjelpe meg til å kunne leve et best mulig liv med min diagnose. Min erfaring med opptrappingsplanen er ikke at ressursene forsvinner, men at nye og effektive ressurser slipper til på en behandlingsarena som tildligere var dominert av psykiatere.

Mange av psykiaterne som har gjort karriere i den gamle asyl-kulturen føler nå at deres status og posisjon blir truet. Det kan kanskje oppleves som en karrieremessig nedtur å skulle omstille seg fra å være fag-spesialist, med eksklusiv rett til å behandle en vanskelig pasientgruppe og til å være et likeverdig medlem av et tverrfaglig team? En vanlig metode til å spre frykt og usikkerhet er å "skremme" pårørende og befolkningen ellers med at de "faglige ressursene" forsvinner fra psykiatrien. Mange pårørende er livredde for å stå alene med ansvaret for den sinnslidende når de psykiske reaksjonene melder seg med full styrke, men det er jo nettopp derfor det er så fint at vi har psykiatriske sykehus og DPSèr med døgnopphold hvor det jobber flinke fagfolk fra flere yrkesgrupper.

Min psykiatriske sykepleier i kommunen har hjulpet meg å lage en beredskapsplan hvor vi har listet opp eventuelle varselsignaler som beskriver hvordan jeg oppfører meg når en mani er under oppseiling. I planen finnes en liste over aktuelle telefonnummer og navn på behanlere som kan kontaktes i slike tilfelle. Denne planen har mine pårørende fått og siden de vet hva de skal gjøre og hvem de skal kontakte dersom jeg får unaturlige psykiske reaksjoner, så kan de slappe mere av. Etter at vi laget planen og delte den ut til mine nærmeste, kunne jeg også slappe mere av, siden jeg hadde fått en forutsigbarhet om hva som skulle skje neste gang jeg ville få det vanskelig. Denne tryggheten har ført til at jeg ikke får så hyppige episoder lenger og derfor ikke så ofte trenger innleggelse på en institusjon. Det er alle ressurspersonene i det tverrfaglige behandlingsteament mitt som har vært med på å utvikle beredskapsplanen. I tilegg treffes hele teamet annenhver måned for å samarbeide om min rehabilitering.

Mine pårørende er ikke interessert i at jeg skal være dopet ned og innesperret på psykiatrisk sykehus lenger en det som er høyst nødvendig. Det de er opptatt av er at jeg skal få raskt hjelp på riktig nivå, akkurat når jeg trenger det. Men den tradisjonelle asyl-psykiatrien er ikke tilpasset våre forventninger. Når en person begynner å få psykiske problemer må han vente til han blir syk nok til å kunne legges inn på en akuttavdeling. Ofte skal det et tvangsvedtak til for å få behandling. På akuttavdelingene hersker psykiaterne i en hierarkisk maktstruktur hvor pille-spesialisten har maktposisjonen og sykepelerne er hans lojale undersåtter, hvis oppgave er å administrere pille utdelingen. I institusjonen dominerer sløvhet og passivitet pasientene. Ikke rart at mange protesterer på det de mener er feilbehandling og nekter å ta medisinene sine. Da kan "spesialisten" fatte tvangsvedtak og pasienten får medisinen satt med sprøyte. Når pasienten var blitt sløv og passiv nok, ble han sendt hjem til mor. Dette er i ferd med å endre seg nå. Vi har hatt en opptrappingsplan i psykisk helsearbeid som jeg personlig har erfart at har ført til en mye bedre og mer effektiv behandling. Snart kommer også samhandlingsreformen som forsterker alle de elementene jeg allerede har opplevd at er virksomme. For å oppnå en lenge ønsket faglig utvikling i psykiatrien, mener jeg det er helt avgjørende at psykiaterne gir slipp på sin eksklusive maktposisjon på toppen av et maktfokusert hierarki med behandlingsmetode basert på altfor snevre og ensidige teorier og snarest mulig lærer seg å samarbeide i tverrfaglige team med fokus på at pasienten er en fullverdig ressurs i en helbredelsesprosess med mål og mening.