Opptrappingsplanen virker

Mandag den 8. februar 2010 skriver psykiater og professor John E. Berg i et debattinnlegg i Aftenposten; at de faglige ressursene forsvinner fra psykiatrien som en konsekvens av opptrappingsplanen. De vanskeligste lidelsene i psykiatrien må nå takles av ikke-spesialister som f. eks sykepleiere og sosionomer, skriver Berg. Jeg sendte et svar til innlegget, men svaret mitt ville ikke Aftenposten trykke.

HVEM ER SPESIALISTENE I PSYKIATRIEN?
Jeg har 14 års erfaring som psykiatrisk pasient og hadde noen tatt seg bryet med å spørre meg, ville jeg svart at det er meg selv som er eksperten i min egen helbredelsesprosess. Den neste på lista over de hjelperne som har hatt størst betydning for min rehabilitering er miljøpersonalet i spesialisthelsetjenesten som var aktive i dialog med meg da jeg hadde det som tøffest. Mange av dem var ufaglærte vikarer, men de hadde en intuitiv omsorg og en hverdagslig tilnærming som virkelig hjalp meg å få kontroll over tankekaoset. En annen svært effektiv faglig ressurs er den psykiatriske sykepleieren som treffer meg hver uke, enten på kontoret i kommunen eller hjemme hos meg selv. Sammen med henne finner jeg frem til små praktiske tiltak i hverdagen som kan hjelpe meg å balansere de psykiske belastningene slik at jeg kan unngå det emosjonelle stresset som så ofte før har ført til en innleggelse. Den tredje viktige ressursen er sosionomene som hjalp meg å få oversikt over økonomien og som støttet meg hele veien da jeg trengte råd og hjelp til å få lån til min egen bolig. Den fjerde viktige ressursen er saksbehandlerne på NAV som hjalp meg med omskolering og tilrettelegging av arbeid og aktiviteter. I tilleg til de profesjonelle aktørene kommer familie og venner naturligvis inn og er betydelige ressurser jeg har nytte av hver eneste dag. Nederst på lista over dem jeg regner som ressurser og spesialister rangerer jeg psykiaterne. Sant og si betrakter jeg dem som et nødvendig onde. Grunnen til at psykiaterne blir rangert nederst på min liste over gode hjelpere er rett og slett fordi mange av dem ikke har forstått betydningen av å arbeide som et likeverdig medlem av et tverrfaglig team. Jeg mener målet for min psykiatriske behandling må være å hjelpe meg til å kunne leve et best mulig liv med min diagnose. Min erfaring med opptrappingsplanen er ikke at ressursene forsvinner, men at nye og effektive ressurser slipper til på en behandlingsarena som tildligere var dominert av psykiatere.

Mange av psykiaterne som har gjort karriere i den gamle asyl-kulturen føler nå at deres status og posisjon blir truet. Det kan kanskje oppleves som en karrieremessig nedtur å skulle omstille seg fra å være fag-spesialist, med eksklusiv rett til å behandle en vanskelig pasientgruppe og til å være et likeverdig medlem av et tverrfaglig team? En vanlig metode til å spre frykt og usikkerhet er å "skremme" pårørende og befolkningen ellers med at de "faglige ressursene" forsvinner fra psykiatrien. Mange pårørende er livredde for å stå alene med ansvaret for den sinnslidende når de psykiske reaksjonene melder seg med full styrke, men det er jo nettopp derfor det er så fint at vi har psykiatriske sykehus og DPSèr med døgnopphold hvor det jobber flinke fagfolk fra flere yrkesgrupper.

Min psykiatriske sykepleier i kommunen har hjulpet meg å lage en beredskapsplan hvor vi har listet opp eventuelle varselsignaler som beskriver hvordan jeg oppfører meg når en mani er under oppseiling. I planen finnes en liste over aktuelle telefonnummer og navn på behanlere som kan kontaktes i slike tilfelle. Denne planen har mine pårørende fått og siden de vet hva de skal gjøre og hvem de skal kontakte dersom jeg får unaturlige psykiske reaksjoner, så kan de slappe mere av. Etter at vi laget planen og delte den ut til mine nærmeste, kunne jeg også slappe mere av, siden jeg hadde fått en forutsigbarhet om hva som skulle skje neste gang jeg ville få det vanskelig. Denne tryggheten har ført til at jeg ikke får så hyppige episoder lenger og derfor ikke så ofte trenger innleggelse på en institusjon. Det er alle ressurspersonene i det tverrfaglige behandlingsteament mitt som har vært med på å utvikle beredskapsplanen. I tilegg treffes hele teamet annenhver måned for å samarbeide om min rehabilitering.

Mine pårørende er ikke interessert i at jeg skal være dopet ned og innesperret på psykiatrisk sykehus lenger en det som er høyst nødvendig. Det de er opptatt av er at jeg skal få raskt hjelp på riktig nivå, akkurat når jeg trenger det. Men den tradisjonelle asyl-psykiatrien er ikke tilpasset våre forventninger. Når en person begynner å få psykiske problemer må han vente til han blir syk nok til å kunne legges inn på en akuttavdeling. Ofte skal det et tvangsvedtak til for å få behandling. På akuttavdelingene hersker psykiaterne i en hierarkisk maktstruktur hvor pille-spesialisten har maktposisjonen og sykepelerne er hans lojale undersåtter, hvis oppgave er å administrere pille utdelingen. I institusjonen dominerer sløvhet og passivitet pasientene. Ikke rart at mange protesterer på det de mener er feilbehandling og nekter å ta medisinene sine. Da kan "spesialisten" fatte tvangsvedtak og pasienten får medisinen satt med sprøyte. Når pasienten var blitt sløv og passiv nok, ble han sendt hjem til mor. Dette er i ferd med å endre seg nå. Vi har hatt en opptrappingsplan i psykisk helsearbeid som jeg personlig har erfart at har ført til en mye bedre og mer effektiv behandling. Snart kommer også samhandlingsreformen som forsterker alle de elementene jeg allerede har opplevd at er virksomme. For å oppnå en lenge ønsket faglig utvikling i psykiatrien, mener jeg det er helt avgjørende at psykiaterne gir slipp på sin eksklusive maktposisjon på toppen av et maktfokusert hierarki med behandlingsmetode basert på altfor snevre og ensidige teorier og snarest mulig lærer seg å samarbeide i tverrfaglige team med fokus på at pasienten er en fullverdig ressurs i en helbredelsesprosess med mål og mening.