tirsdag 2. mai 2017

Kvalitet i behandlingen av folk med psykiske utfordringer


Den etablerte psykiatrien i Norge er fundamentert på teorien om at det først og fremst er medisinene som skal helbrede sykdommen. Retningslinjer og veiledere tar utgangspunkt i dette. I dag vet vi at medisinene ikke helbreder, de kan bare stoppe symptomene og lindre psykisk smerte. Mange pasienter sier de godt kan leve med symptomene sine, men omgivelsene har lavere terskel for å akseptere dem. Behandling av psykisk uhelse starter som regel med et besøk hos fastlegen. Derfra vil pasienten kunne få en rekvisisjon til en spesialist som enten er en psykolog eller en psykiater. Jeg mener det må etableres en behandlingslinje til, som går direkte inn i kommunens helsetilbud og som ikke krever noen diagnose.

En standard behandling eller pakkeløsning for psykiske utfordringer kan i noen tilfeller føre til feildiagnostisering og feilbehandling av folk som egentlig hadde et godt utgangspunkt for å bli friske. Andre kan ha slitt så lenge uten hjelp at de ser frem til å få et svar fra en spesialist. I dag er det sånn at et standard behandlingsløp ikke automatisk gir deg god behandling. Det gir deg en diagnose. Noen slipper diagnosen, men da må de klare seg selv. Det er diagnosene som utløser behandlingen, sykelønn og i de fleste tilfellene ekstra støtte fra tjenestetilbudet i kommunen og nav. De som har "lettere" psykiske helseplager må få hjelp tidlig. Jeg synes ikke kartlegging av symptomer for å finne en diagnose, alltid er det beste utgangspunktet. Kartlegging av årsaker, ressurser og nettverk er et mye bedre utgangspunkt. En depresjon for eksempel er ikke lik en annen depresjon, men hvis det skal være noen fellesnevner her så er det at psykisk uhelse tar lang tid å reparere.

Jeg tror ikke at et standardisert behandlingsforløp for psykisk uhelse er forenelig med pasientens opplevelse av kvalitet. Ett eksempel; Tilfriskningsbehovet til den unge moren med en dyp sorgreaksjon etter tap av ektefelle, er kanskje først og fremst å få tid. Tid til å sørge, tid til å være sammen med barna. Hun har familie og ressurser som kan hjelpe henne, men hun trenger en gradert sykemelding. I gamle dager var sørgetiden ett år. Noen trenger lengre tid, andre trenger kortere tid, noen kommer aldri over tapet. Det kommer an på hvor sterk relasjonen til vedkommende var og hvor følsom den sørgende er. En standard pakke-løsning passer ikke her. Ved ”vanlig” depresjon kan for eksempel en behandlingspakke bestå av  ti ukers sykemelding, ti støttesamtaler, ett mestringskurs og antidepressiva. En annen pasient er deprimert fordi han har vært arbeidsledig lenge. Han trenger egentlig ikke mestringskurset.  Han får ti støttesamtaler, kurs og piller. Det som kunne hatt god effekt for han er en nasjonal mentor ordning for arbeidssøkere, men det finnes ikke. En tredje har vært nedstemt hele sitt liv og flere i familien har den samme melankolske legningen. Ti ukers sykemelding, ti samtaler med psykolog og piller er tilbudet han får i  sin behandlingspakke. Det siste tilfellet er egentlig det mest spennende fordi støtte spillerne må jobbe litt ekstra for å finne årsak og virkemidler som harmonerer. Når behandlingen fortsetter hjemme i kommunen krever det kanskje et helt team med tverrfaglig kompetanse til å holde han frisk eller i det minste mestre depresjonen bedre. Denne personen trenger kanskje å gjenta mestringskurset flere ganger.

Psykologene er som regel opptatt av hele mennesket. De registrerer årsak og sammenheng, men hvis de jobber på systemnivå blir de ofte satt til å skrive journal. Når psykolog og psykiater samarbeider om kartlegging og utredning er det egentlig ikke for å finne virksom behandling, men for å bekrefte mistanken om en diagnose. Når psykiateren har fått nok ”bevis” starter det som kalles behandling, men som egentlig bare er symptomlindring. Noen er fornøyd, men det er også mange pasienter som klager på denne delen av behandlingen. Virkelig utsatt er de som får bekreftet en mistanke om alvorlig psykisk lidelse. Den diagnosen går aldri vekk. Jeg mener det bør være svært høy terskel for å sette slike diagnoser. Har alle alternative helbredelsesforsøk vært prøvd? Ved mistanke om psykose for eksempel bør det bare stå ”Kognitiv svikt” i journalen de første årene. Ved eventuell re-innleggelse kan det stå kognitiv svikt med tilbakefall. Den medikamentelle behandlingen bør være uhyre nøye vurdert. Herunder også vurdering om medisinfri behandling. Jeg mener det må være lidelsestrykket som bestemmer medisineringen og ikke om pasienten har en bestemor som var manisk depressiv.


Antipsykotisk medisin kan utløse eller forsterke symptomer på psykose. Hos noen. Hos andre kan de samme medisinene ha god effekt. Spesialistene selv er i villrede. De vet ikke hvem som reagerer på den ene eller andre måten eller hvorfor. Dersom noen pasienter får en alvorlig psykisk diagnose fordi de ikke tålte medisinene, kan dette ikke forsvares med at noen andre tålte de samme medisinene godt. Hele den etablerte psykiatrien er i dag i krise på grunn av fagets usikre vitenskapelige fundament. Etablering av et kvalitetssikret behandlingsforløp for psykiske utfordringer må derfor også ha et løp som går direkte inn til kommunehelsetjenesten. Hvis folk kan få reparert psyken sin tidlig er det nesten ingen som behøver å bli psykiatriske pasienter.