Den etablerte psykiatrien i
Norge er fundamentert på teorien om at det først og fremst er medisinene som
skal helbrede sykdommen. Retningslinjer og veiledere tar utgangspunkt i dette.
I dag vet vi at medisinene ikke helbreder, de kan bare stoppe symptomene og
lindre psykisk smerte. Mange pasienter sier de godt kan leve med symptomene
sine, men omgivelsene har lavere terskel for å akseptere dem. Behandling av
psykisk uhelse starter som regel med et besøk hos fastlegen. Derfra vil
pasienten kunne få en rekvisisjon til en spesialist som enten er en psykolog
eller en psykiater. Jeg mener det må etableres en behandlingslinje til, som går
direkte inn i kommunens helsetilbud og som ikke krever noen diagnose.
En standard behandling eller
pakkeløsning for psykiske utfordringer kan i noen tilfeller føre til
feildiagnostisering og feilbehandling av folk som egentlig hadde et godt
utgangspunkt for å bli friske. Andre kan ha slitt så lenge uten hjelp at de ser
frem til å få et svar fra en spesialist. I dag er det sånn at et standard
behandlingsløp ikke automatisk gir deg god behandling. Det gir deg en diagnose.
Noen slipper diagnosen, men da må de klare seg selv. Det er diagnosene som
utløser behandlingen, sykelønn og i de fleste tilfellene ekstra støtte fra
tjenestetilbudet i kommunen og nav. De som har "lettere" psykiske
helseplager må få hjelp tidlig. Jeg synes ikke kartlegging av symptomer for å
finne en diagnose, alltid er det beste utgangspunktet. Kartlegging av årsaker, ressurser
og nettverk er et mye bedre utgangspunkt. En depresjon for eksempel er ikke lik
en annen depresjon, men hvis det skal være noen fellesnevner her så er det at
psykisk uhelse tar lang tid å reparere.
Jeg tror ikke at et
standardisert behandlingsforløp for psykisk uhelse er forenelig med pasientens
opplevelse av kvalitet. Ett eksempel; Tilfriskningsbehovet til den unge moren
med en dyp sorgreaksjon etter tap av ektefelle, er kanskje først og fremst å få
tid. Tid til å sørge, tid til å være sammen med barna. Hun har familie og
ressurser som kan hjelpe henne, men hun trenger en gradert sykemelding. I gamle
dager var sørgetiden ett år. Noen trenger lengre tid, andre trenger kortere
tid, noen kommer aldri over tapet. Det kommer an på hvor sterk relasjonen til
vedkommende var og hvor følsom den sørgende er. En standard pakke-løsning
passer ikke her. Ved ”vanlig” depresjon kan for eksempel en behandlingspakke
bestå av ti ukers sykemelding, ti støttesamtaler,
ett mestringskurs og antidepressiva. En annen pasient er deprimert fordi han
har vært arbeidsledig lenge. Han trenger egentlig ikke mestringskurset. Han får ti støttesamtaler, kurs og piller. Det
som kunne hatt god effekt for han er en nasjonal mentor ordning for
arbeidssøkere, men det finnes ikke. En tredje har vært nedstemt hele sitt liv
og flere i familien har den samme melankolske legningen. Ti ukers sykemelding,
ti samtaler med psykolog og piller er tilbudet han får i sin behandlingspakke. Det siste tilfellet er
egentlig det mest spennende fordi støtte spillerne må jobbe litt ekstra for å
finne årsak og virkemidler som harmonerer. Når behandlingen fortsetter hjemme i
kommunen krever det kanskje et helt team med tverrfaglig kompetanse til å holde
han frisk eller i det minste mestre depresjonen bedre. Denne personen trenger
kanskje å gjenta mestringskurset flere ganger.
Psykologene er som regel
opptatt av hele mennesket. De registrerer årsak og sammenheng, men hvis de
jobber på systemnivå blir de ofte satt til å skrive journal. Når psykolog og
psykiater samarbeider om kartlegging og utredning er det egentlig ikke for å
finne virksom behandling, men for å bekrefte mistanken om en diagnose. Når
psykiateren har fått nok ”bevis” starter det som kalles behandling, men som
egentlig bare er symptomlindring. Noen er fornøyd, men det er også mange
pasienter som klager på denne delen av behandlingen. Virkelig utsatt er de som
får bekreftet en mistanke om alvorlig psykisk lidelse. Den diagnosen går aldri
vekk. Jeg mener det bør være svært høy terskel for å sette slike diagnoser. Har
alle alternative helbredelsesforsøk vært prøvd? Ved mistanke om psykose for
eksempel bør det bare stå ”Kognitiv svikt” i journalen de første årene. Ved
eventuell re-innleggelse kan det stå kognitiv svikt med tilbakefall. Den
medikamentelle behandlingen bør være uhyre nøye vurdert. Herunder også
vurdering om medisinfri behandling. Jeg mener det må være lidelsestrykket som bestemmer
medisineringen og ikke om pasienten har en bestemor som var manisk depressiv.
Antipsykotisk medisin kan
utløse eller forsterke symptomer på psykose. Hos noen. Hos andre kan de samme
medisinene ha god effekt. Spesialistene selv er i villrede. De vet ikke hvem
som reagerer på den ene eller andre måten eller hvorfor. Dersom noen pasienter
får en alvorlig psykisk diagnose fordi de ikke tålte medisinene, kan dette ikke
forsvares med at noen andre tålte de samme medisinene godt. Hele den etablerte
psykiatrien er i dag i krise på grunn av fagets usikre vitenskapelige
fundament. Etablering av et kvalitetssikret behandlingsforløp for psykiske
utfordringer må derfor også ha et løp som går direkte inn til
kommunehelsetjenesten. Hvis folk kan få reparert psyken sin tidlig er det
nesten ingen som behøver å bli psykiatriske pasienter.