Som erfaringsformidler
innen psykisk helsefeltet, har mitt hovedbudskap vært å utfordre stigma gjennom å forklare alvorlige psykiske
symptomer som helbredelse-talent og forsøk på mestring. For å kunne bli
psykotisk, slik jeg selv ble det, er det to faktorer som spiller inn;
psykososial belastning (stress) og min egen sårbarhet.
I fagmiljøene opplever jeg at det er for stort fokus på arv.
Forskere jobber på spreng for å finne de genene som de antar disponerer for
psykisk sykdom og når diagnosen er satt er det psykiaterne med sine
medikamenter som dominerer behandlingen. Men hvordan stiller det seg dersom vi
antar at det er talentet i seg selv som utgjør sårbarheten? Vil ikke en slik
antakelse måtte medføre store endringer innen forskningsdesign, forebygging,
behandling og rehabilitering? Et talent er som oftest arvelig, men dersom vi
ikke øver vil vi heller ikke utvikle talentet vårt. Et underutviklet talent kan
kanskje medføre en sårbarhet i forhold til lidelsestrykket hos folk som har
psykiske utfordringer? Det er ikke greit å aldri oppleve mestring.
I verdens rikeste land opplever vi nå at fasaden av
vellykkethet slår sprekker. Stadig flere unge ruser seg eller får alvorlige
psykiske symptomer. Er det ikke rimelig å anta at det er de følsomme som merker
trøkket først? Jeg har selv opplevd vrangforestillinger og hallusinasjoner.
Dette merkelige fenomenet kom som følge av en periode med intens stress i en
situasjon hvor jeg hadde opplevd tap av arbeid og mye skam i forbindelse med
dette. Sinnsforvirringen førte til en akutt innleggelse på psykiatrisk sykehus.
Behandlingen besto av samtale og piller. Jeg sov i en uke, men da jeg våknet
var jeg så sløv at jeg ikke greide å ta tak i problemene mine. Jeg ble sendt
hjem med en sykemelding og flere blå resepter, til de samme problemene som før.
Siden har det blitt mye ut og inn av sykehuset, uten at jeg opplevde bedring.
Vendepunktet kom først da psykososialt team i hjemkommunen
min startet opp med individuell plan og ansvarsgruppe. Individuell plan er et
samhandlingsverktøy hvor jeg som bruker kan sitte i førersetet selv. Min
koordinator i teamet skriver referat og kaller inn til møtene og jeg bestemmer
hvem vi skal invitere. Da jeg fikk individuell plan fant jeg endelig en
effektiv arena for problemløsning. På sykehuset driver de stort sett med
”brannslukking”, det er selvfølgelig helt nødvendig det også, men det er hjemme
i kommunen de virkelige bedringsprosessene skjer.
Men kommunene mangler lavterskeltilbud. Folk blir gående så
lenge alene å streve med sine psykososiale utfordringer at de blir innlagt i
spesialisthelsetjenesten til slutt. Ofte med tvang. Ofte er det først etter en akuttinnleggelse på psykiatrisk
sykehus at kommunehelsetjenesten koples inn. Dette er veldig synd med tanke på
at et psykisk sammenbrudd er en enorm påkjenning både for pasienten og de
pårørende. Kunne ikke fastlegene hatt et visittkort til det kommunale psykiske
helseteamet å dele ut samtidig som de skriver ut resept på antidepressiva?
I henhold til stress/sårbarhets modellen, hjelper det ikke
bare med piller. Det må problemløsning til, slik at stresset blir redusert.
Tenk på det som en brøk. Stresset skal fordeles på motstandskraften. Jo mindre
stress, desto mindre sjanse for et psykisk sammenbrudd.