Kvalitet i behandlingen av folk med psykiske utfordringer

Den etablerte psykiatrien i Norge er fundamentert på teorien om at det først og fremst er medisinene som skal helbrede sykdommen. Retningslinjer og veiledere tar utgangspunkt i dette. I dag vet vi at medisinene ikke helbreder, de kan bare stoppe symptomene og lindre psykisk smerte. Mange pasienter sier de godt kan leve med symptomene sine, men omgivelsene har lavere terskel for å akseptere dem. Behandling av psykisk uhelse starter som regel med et besøk hos fastlegen. Derfra vil pasienten kunne få en rekvisisjon til en spesialist som enten er en psykolog eller en psykiater. Jeg mener det må etableres en behandlingslinje til, som går direkte inn i kommunens helsetilbud og som ikke krever noen diagnose.

En standard behandling eller pakkeløsning for psykiske utfordringer kan i noen tilfeller føre til feildiagnostisering og feilbehandling av folk som egentlig hadde et godt utgangspunkt for å bli friske. Andre kan ha slitt så lenge uten hjelp at de ser frem til å få et svar fra en spesialist. I dag er det sånn at et standard behandlingsløp ikke automatisk gir deg god behandling. Det gir deg en diagnose. Noen slipper diagnosen, men da må de klare seg selv. Det er diagnosene som utløser behandlingen, sykelønn og i de fleste tilfellene ekstra støtte fra tjenestetilbudet i kommunen og nav. De som har "lettere" psykiske helseplager må få hjelp tidlig. Jeg synes ikke kartlegging av symptomer for å finne en diagnose, alltid er det beste utgangspunktet. Kartlegging av årsaker, ressurser og nettverk er et mye bedre utgangspunkt. En depresjon for eksempel er ikke lik en annen depresjon, men hvis det skal være noen fellesnevner her så er det at psykisk uhelse tar lang tid å reparere.

Jeg tror ikke at et standardisert behandlingsforløp for psykisk uhelse er forenelig med pasientens opplevelse av kvalitet. Ett eksempel; Tilfriskningsbehovet til den unge moren med en dyp sorgreaksjon etter tap av ektefelle, er kanskje først og fremst å få tid. Tid til å sørge, tid til å være sammen med barna. Hun har familie og ressurser som kan hjelpe henne, men hun trenger en gradert sykemelding. I gamle dager var sørgetiden ett år. Noen trenger lengre tid, andre trenger kortere tid, noen kommer aldri over tapet. Det kommer an på hvor sterk relasjonen til vedkommende var og hvor følsom den sørgende er. En standard pakke-løsning passer ikke her. Ved ”vanlig” depresjon kan for eksempel en behandlingspakke bestå av  ti ukers sykemelding, ti støttesamtaler, ett mestringskurs og antidepressiva. En annen pasient er deprimert fordi han har vært arbeidsledig lenge. Han trenger egentlig ikke mestringskurset.  Han får ti støttesamtaler, kurs og piller. Det som kunne hatt god effekt for han er en nasjonal mentor ordning for arbeidssøkere, men det finnes ikke. En tredje har vært nedstemt hele sitt liv og flere i familien har den samme melankolske legningen. Ti ukers sykemelding, ti samtaler med psykolog og piller er tilbudet han får i  sin behandlingspakke. Det siste tilfellet er egentlig det mest spennende fordi støtte spillerne må jobbe litt ekstra for å finne årsak og virkemidler som harmonerer. Når behandlingen fortsetter hjemme i kommunen krever det kanskje et helt team med tverrfaglig kompetanse til å holde han frisk eller i det minste mestre depresjonen bedre. Denne personen trenger kanskje å gjenta mestringskurset flere ganger.

Psykologene er som regel opptatt av hele mennesket. De registrerer årsak og sammenheng, men hvis de jobber på systemnivå blir de ofte satt til å skrive journal. Når psykolog og psykiater samarbeider om kartlegging og utredning er det egentlig ikke for å finne virksom behandling, men for å bekrefte mistanken om en diagnose. Når psykiateren har fått nok ”bevis” starter det som kalles behandling, men som egentlig bare er symptomlindring. Noen er fornøyd, men det er også mange pasienter som klager på denne delen av behandlingen. Virkelig utsatt er de som får bekreftet en mistanke om alvorlig psykisk lidelse. Den diagnosen går aldri vekk. Jeg mener det bør være svært høy terskel for å sette slike diagnoser. Har alle alternative helbredelsesforsøk vært prøvd? Ved mistanke om psykose for eksempel bør det bare stå ”Kognitiv svikt” i journalen de første årene. Ved eventuell re-innleggelse kan det stå kognitiv svikt med tilbakefall. Den medikamentelle behandlingen bør være uhyre nøye vurdert. Herunder også vurdering om medisinfri behandling. Jeg mener det må være lidelsestrykket som bestemmer medisineringen og ikke om pasienten har en bestemor som var manisk depressiv.

Antipsykotisk medisin kan utløse eller forsterke symptomer på psykose. Hos noen. Hos andre kan de samme medisinene ha god effekt. Spesialistene selv er i villrede. De vet ikke hvem som reagerer på den ene eller andre måten eller hvorfor. Dersom noen pasienter får en alvorlig psykisk diagnose fordi de ikke tålte medisinene, kan dette ikke forsvares med at noen andre tålte de samme medisinene godt. Hele den etablerte psykiatrien er i dag i krise på grunn av fagets usikre vitenskapelige fundament. Etablering av et kvalitetssikret behandlingsforløp for psykiske utfordringer må derfor også ha et løp som går direkte inn til kommunehelsetjenesten. Hvis folk kan få reparert psyken sin tidlig er det nesten ingen som behøver å bli psykiatriske pasienter.

PERSPEKTIVER PÅ MEDISINBRUK

Jeg har alltid vært meget skeptisk til medisiner.

Det kommer av en historie mamma fortalte da jeg var liten. Da mamma var gravid med meg, fikk hun noen tabletter av legen sin fordi hun var så plaget av kvalme. Mamma sto med tablettene i hånden, klar til å ta de, men så tenkte hun helt av seg selv at de kanskje ikke var bra for barnet hun hadde i magen. Hun la pillene vekk av hensyn til meg og led seg gjennom perioden med morgenkvalme. Utover 60-tallet ble det født mange barn uten armer og ben på grunn av de pillene. Medisinen legen anbefalte mot morgenkvalme hadde svært alvorlige bivirkninger, men det visste de ikke da. Alle medisiner har bivirkninger. Det tok tid før man fant sammenhengen mellom de misdannede babyene og medikamentet de gravide hadde fått. Det begynte nok med en liten gryende mistanke og fortsatte med gnagende tvil, inntil det var født så mange misdannede babyer at noen måtte ta affære.

Psykofarmaka ved alvorlige psykiske lidelser blir ofte gitt uten pasientens samtykke med begrunnelse i at pasienten var for syk til å forstå sitt eget beste. Jeg mener dette er et stort etisk ansvar for legen. Leger og psykiatere har makt og posisjon til å påføre pasientene sine alvorlige bivirkninger mot pasientenes egen vilje. Det er ikke bestandig virkning veier opp mot bivirkning, men det er ikke pasienten som bestemmer. Dette har jeg selv erfart på kroppen.

Det er mye omtrentlighet og synsing rundt medisinene i psykiatrien. Symptomtrykket hos den enkelte pasient kan variere. Høyde, vekt, kjønn og alder spiller kanskje inn. Jeg mener at det noen ganger kan være riktig å la pasienten få ”stå i det” en stund, før man kommer løpende med medisiner. La heller pasienten få lytte til en cd han liker. Hvorfor skulle ikke det like gjerne gjenopprette den kjemiske ubalansen i hjernen? Mindfullness teknikker er utviklet for at hjernen skal finne ro på en naturlig måte.

Det er den medisinske modellen som utgjør fundamentet for nesten all behandling i psykisk helse. Teorien baserer seg på at alvorlige psykiske lidelser er en arvelig hjernesykdom. Denne teorien har etter hvert utviklet seg til en medisinsk og psykososial forståelsesmodell som forklarer psykiske lidelser som en hjernesykdom fremprovosert av ytre belastninger i et sinn som har en medfødt sårbarhet. Man er altså oppmerksom på at arv og miljø har stor betydning, men antar fortsatt at det dreier seg om en sykdom. Nesten som kreft. Behandlingen går først og fremst ut på at legespesialistene forsøker å reparere en syk hjerne med kjemikalier fra utenfra-perspektivet. Hva om denne modellen er feil? Tenk  om hjernen har en egen evne til å reparere seg selv?

I Asker har vi et vidunderlig sted som heter NaKuHel senteret. Det ligger vakkert til ved Semsvann og er et senter for Natur, kultur og helse. Senterets hovedfunksjon er å samle, systematisere, videreutvikle og formidle kunnskap om forebyggende og rehabiliterende tiltak, basert på en helsefremmende og salutogen tilnærming. Salutogenese er aktiviteter som styrker eller fremmer vår helse. På NaKuHel er det viktig å fokusere på hva det er som skaper helse og ikke bare hva som er sykdommens begrensinger. Salutogenese er store-søsteren til Recovery.

Det er mange som tror at medikamenter er det samme som effektiv og god behandling mot for eksempel psykoselidelser. Det er det ikke. Medisinene kan bare fjerne symptomene og lindre den psykiske smerten. Medisinene tar bort symptomene, stemmene og hallusinasjonene, men de reparerer ikke. Psykiaterne på de fleste akuttavdelinger har som metode å starte behandlingen med en kartleggingssamtale. Dersom pasienten er springende i talen og ikke gir blikkontakt, starter eller øker legene automatisk medisineringen for å stabilisere pasienten. Først når pasienten så er stabil nok etter legens objektive mening, kan terapien komme i gang.

Den etablerte medisinske behandlingsmodellen forutsetter nesten ikke noe bidrag fra pasienten selv. Her er det store lokale forskjeller mellom helseforetakene. Jeg har hatt tankekjør selv mange ganger og et spørsmål om hvordan jeg hadde det kunne lett føre til springene assosiasjoner og umotivert latter. Aldri var det noen som ba meg om å telle til ti. Det kunne nemlig vært en fin øvelse i forsøk på å få kontroll over egne tanker igjen. Å fokusere på å telle, gjerne til hundre om så var, er fint for tankekjør. Det er tran eller kokosnøttolje også eller orange briller for den som har mani. Den etablerte behandlingsmodellen må begynne å åpne opp for nye måter å tenke behandling på. Diagnosene forandrer seg ikke, selv om brukeren gjør det.

Nå skal jeg skrives ut av poliklinikk. Det er fordi jeg fikk byttet medisiner for tre år siden. De nye medisinene har holdt meg stabil. Det er deilig å slippe angsten for å bli innlagt. Jeg er ikke svingdørspasient mer. Det er fint å slippe tvangen. Det er fastlegen som skal ha ansvar for meg nå. Målet er oppnådd. Men det var ikke mitt mål. Jeg ønsker å bli helt medisinfri.

På NaKuHel senteret sier de at helsepersonell kanskje kan hjelpe til med 10% , resten må pasientene gjøre selv. For noen kan det selvfølgelig være avgjørende å starte bedringsprosessen med medisiner som krykker, men for andre igjen vil et medisinfritt tilbud være vel så bra. Alle de medikamentene som brukes i psykiatrien i dag har som sagt bivirkninger. Noen er svært alvorlige. Kraftig vektøkning er en vanlig bivirkning, noe som igjen kan føre til diabetes. Om medisinene i seg selv kan bidra til diabetes vet vi ikke. Det forskes ikke på slikt. Medisinene er en belastning på indre organer og noen medikamenter kan føre til plutselig død. Pasienter i psykiatrien generelt lever 15-20 års korte enn alle andre. Det er den prisen vi må betale for å oppnå de målene legene og hjelperne har satt for oss. Det er en høy pris.

Verst av alt synes jeg egentlig er den virkningene medikamentene har. Antipsykotisk medisin for eksempel, virker gjennom å hindre eller dempe dopaminstrømmen i hjernen. En indirekte virkning av mindre dopaminer på lang sikt er at noen pasienter kan bli svært deprimerte. Jeg har erfart det selv og jeg tenker nok at det fungerer slik; Bipolare som meg kjennetegnes av å svinge fra høyt stemningsleie til depresjon. Det er lett å forestille seg at medisiner som skal motvirke et høyt stemningsleie trykker humøret nedover slik at de kan forsterke depresjonen som alltid kommer i etterkant av en episode. Medisinen blir ofte gitt med tvang og det hender til og med at pasienten tar sitt eget liv. Det er en svært alvorlig bivirkning at pasienten dør for egen hånd, men da heter det som regel at det var sykdommen som var årsaken. Kanskje mistet de håpet fordi de ble fortalt at de hadde en kronisk og livslang sykdom som de måtte ta medisiner for resten av livet. Jeg har vært inne i mitt eget hode i akkurat den tilstanden. Jeg ville også bare dø. Ikke fordi jeg var syk, for det har jeg aldri trodd på, men fordi medisinene laget en helvetes tilstand inne i hodet mitt. Verre enn hallusinasjonene. Medisinene fikk meg ikke til å føle meg bra, men det stemmer at de førte til at jeg ble så samlet og stabil at legen kunne sende meg hjem etter bare noen uker.

De antipsykotiske medisinene ødelegger pasientenes naturlige evne til egenkraftmobilisering tror jeg. De indre ressursene blir lammet. Jeg er av den oppfatning at psykosen betyr noe. ”Naturen er smart, den vet hva den gjør, når den gir oss syns- og hørsel hallusinasjoner”, som min venninne Inger Emilie sier. Hun har gjennomlevd fire psykoser og har nå vært medisinfri i 17 år.

Det siste innen psykisk helse er at det skal utarbeides pakkeforløp. Det kan fort bli et pille-kappløp. Behandling av psykiske helseproblemer starter hos fastlegen. Ved lettere plager som angst og depresjon for eksempel, kan fastlegen skrive ut antidepressiva og valium. I mer alvorlige tilfelle får pasienten en henvisning til spesialist, for kartlegging og utredning av en eventuell diagnose. Det er diagnosen som utløser behandling, sykemelding og eventuelle andre tiltak på nav og tjenester i kommunen. Selv om vi nå vet at miljø har mye å si for trigging av psykiske reaksjoner, er det lite så langt som tyder på at vi vil få med et fokus på recovery og salutogenese tidlig i pillekappløpene. Sløvet av medisiner må pasientene finne ut av dette selv, når de etter andres mening har blitt stabile nok.

Det er diagnosene som utløser behandlingen. En diagnose kan arte seg svært forskjellig og må alltid sees i kontekst.

Når jeg har klaget på medisineringen min før, har jeg ofte blitt møtt med det argumentet at mange er fornøyd. På et seminar snakket jeg med en av dem som var så fornøyd. Han hadde en schizofreni diagnose og han tok en kombinasjon av de to medikamentene jeg nylig hadde sluttet med. Zyprexa og Risperdal. De medisinene virket veldig godt på han, men ikke på meg. Jeg tålte dem rett og slett ikke, men så har jo jeg en helt annen diagnose også da. En kombinasjon av to stemningsstabiliserende medikamenter virker veldig bra på min bipolar diagnose, mye bedre enn de pillene legene tvang meg til å ta før.  

Det fastlegen kan tilby er piller og sykemelding. Eller kanskje brukeren får en rekvisisjon. Da må hun begynne å finne ut av ting selv samtidig som hun er i en presset situasjon. En rekvisisjon til en psykolog for eksempel medfører et krevende detektivarbeid for å finne frem til en som kan passe for akkurat denne brukeren og hennes plager. Det er lange ventelister. Noen ganger kan det ha like god eller bedre effekt å etablere rask kontakt med en coach eller en fotsoneterapeut.

En standardisering av behandlingstilbudene for psykisk uhelse går i retning av at; for å få kontakt med det kommunale tjenestetilbudet, må pasientene først være utredet og diagnostisert. Utredningen skjer i spesialisthelsetjenesten. Det er der medisineringen starter. Jeg mener og har alltid ment at dette er en uheldig start på behandlingen. Når alle leter etter en diagnose er det lett å finne en diagnose. Let heller etter ressurser. Min soleklare holdning er at man ikke skal forsøke å finne feil, men heller lytte til en liten kanarifugl som sitter inne i pasientens hode og pipper og flakser med vingene.

MENINGSLØS BRUKERMEDVIRKNING

Funksjonshemmedes Felles Organisasjon går inn for at deres brukermedvirkere skal være innstilt på å kunne representere alle pasientgruppene. Jeg mener dette er en utvanning av erfaringskompetansen. Vi som har erfaring som brukere av det psykiske helsetilbudet må tenke nøye over dette. Den fysiske sykdommen trumfer alltid den psykiske. Dersom du har psykiske plager og i tillegg blir akutt og alvorlig fysisk syk, legges alle andre tiltak på vent til du får ordnet opp i det fysiske. Rehabiliteringen derimot må ta hensyn til begge deler.

Brukerutvalgene i de store helseforetakene rekrutterer sine medlemmer fra FFO, som er en paraplyorganisasjon. Mental Helse hører innunder FFO og er således den organisasjonen det rekrutteres fra når det gjelder psykisk helse i spesialist helsetjenesten. Jeg synes ikke det er greit å ha en praksis som gjør det mulig at en fyr fra blindeforbundet skal kunne kuppe plassen i et utvalg som har med psykisk helse og rus å gjøre. (Dette eksempelet er satt på spissen, men i praksis er det slik det er i dag. Hvis brukerrepresentanten fra Mental Helse er "brysom", kan han eller hun få en plass i komiteen for drift og vedlikehold.) Brukerutvalgene i de store helseforetakene inkluderer i beste fall representanter fra Mental Helse og Landsforeningen for pårørende, men det kan også godt hende at disse ikke er representert i det hele tatt. For øvrig består medlemmene av meningssterke pasientgrupper fra somatikken.

I disse dager bygges det nye flotte sentralsykehus, hvor somatikk og psykiatri er samlokalisert. Jeg var og besøkte ett her om dagen og det var fint og flott alt sammen, bortsett fra at alt var planlagt og tilrettelagt med universell utforming uten at de helt spesielle psykiske utfordringene var blitt tatt hensyn til. Representantene fra blindeforbundet, døve-foreningen og folk som sitter i rullestol hadde fått sine individuelle tilpasninger i bygget, men det hadde ikke de psyke. Det groveste eksempelet var da overlegen på psykoseavdelingen viste oss inn på ett av pasientrommene. Jeg synes det så koselig ut, med nisje til sengen og bad på hvert rom. Overlegen åpnet døra til badet. ”Her skulle det ha vært en skyvedør” sa han og så viste han oss hvordan en pasient kunne klare å henge seg i dørbladet. Dette er en forutsetning som må komme med allerede på planleggingsstadiet, ellers blir det veldig dyrt når alle dørene må byttes etter at avdelingen er tatt i bruk. En våken brukerrepresentant hadde kanskje kommet på det med døren, basert på egen erfaring. En annen ting jeg la merke til var at adkomsten til psykiatrisk avdeling fra fellesarealene var helt åpen. Selve mottaket lå på en annen side av bygget, men når pasientene skulle en tur i kantina eller kiosken var de ikke så skjermet. Det er mange i psykisk helse som mener det er fint å gi psykiatrien et ansikt, men jeg er ikke så innstilt på å være det ansiktet når jeg er på det sykeste. Derfor tar jeg på meg en fin jakke og masken min når jeg skal ut en tur. Jeg prøver å leke frisk og blander meg med de ”normale”, men hvis jeg kommer fra en fire hundre meter lang godt opplyst korridor fra psykiatrisk avdeling, som er vidåpen i den andre enden, ja da er jeg ikke særlig skjermet.

Jeg er kjent for å ha meget bestemte meninger i forhold til min spisskompetanse på psykisk helse feltet. Jeg har lang erfaring med vrangforestillinger og i den forbindelse har jeg også møtt brukermedvirkere som mener at brukerrepresentanter i min brukergruppe er for syke til å kunne representere seg selv. Således blir våre interesser og utformingen av nye tilbud kanskje ivaretatt av brukermedvirkere som selv aldri har vært innlagt i psykiatrien og heller ikke vet hva en vrangforestilling er. Dette har jeg forsøkt å løfte flere ganger i mange sammenhenger. Når et nytt behandlingstilbud eller et tjenestetilbud skal utformes, er det viktig å inkludere den pasientgruppa tilbudet er ment for. Det er ikke alltid en bruker med erfaring fra psykiatrien er helt på topp, det sier seg jo selv, men å be andre om å representere på vegene av den pasientgruppen kan fort bli helt meningsløst. Da må i så fall den erfarte ressursen innhentes på en skikkelig måte. Det holder ikke å ringe til en man kjenner med litt angst og spørre om hva som er viktig når sykehuset skal bygge en ny psykoseavdeling eller legge til rette for medisinfri behandling.

Denne artikkelen ble refusert av Tidskrift for norsk legeforening. Kanskje den ikke var god nok, men da burde jeg fått tilbud om veiledning. Kanskje teksten virket truende på legenes posisjon. Ok, den gjør nok det.

NY BEHANDLING AV PSYKOSE

Psykose er en mental tilstand som opp gjennom historien har blitt definert på ulike måter. Den vanligste forståelsen av psykose forklarer fenomenet som en forvirringstilstand med vrangforestillinger eller fremtredende hallusinasjoner uten at pasienten har (patologisk) sykdomsinnsikt. Ved mistanke om psykose vil nesten all behandling starte med medisinering. Nye teorier om psykose utfordrer sykdoms hypotesen og snur opp ned på forventninger til virksomme behandlingsmetoder. Artikkelen omhandler ikke rus-utløst psykose.

Årsak til psykose

Det finnes flere teorier om årsak til psykose. Her er fire av de mest kjente tolkingene:

·      Blant ur-folk og i eldre religioner tolkes ofte psykosen som et tegn fra gudene om at den psykotiske personen er utvalgt til en forvandlings-prosess til sjaman eller profet, eller at personen er besatt av demoner.

·      Den genetisk-bio-medisinske teorien forklarer psykose som en arvelig defekt i hjernen som fører til at psykisk sykdom utvikler seg, nesten som kreft.

·      Stress-sårbarhets teorien forklarer psykose som at ytre påkjenninger og stress kan utløse psykisk sykdom hos personer som har en sårbarhet eller mangler psykologisk ballast.

·      Den nye teorien kan kalles psykososial overbelastningsteori. Psykosen forklares som en reaksjon på psykososial overbelastning og fortrengte traumer. Psykosen tolkes ikke om sykdom eller defekt, men som et helbredelsesforsøk.

Ny teori om psykose

Den nyeste teorien er forankret i de opplevelsene psykoseerfarere selv har fortalt om. I livskrisesituasjoner og når de psykiske påkjenningene blir store vil personen mobilisere indre motstandskraft. Dersom den utsatte personen ikke har nok å stå imot med, vil han eller hun begynne å bryte sammen. Et av symptomene på et alvorlig sammenbrudd er når personen mister dømmekraften. Dersom ikke personen får omsorg og hjelp tidlig vil det kunne utvikle seg til at vedkommende helt mister grepet om virkeligheten. I overbelastningsteorien forklares psykosesymptomene som et fordekt rop om hjelp og veiledning fra andre. Kjente symptomer som hallusinasjoner, stemme-høring og grandiose tanker kan hjelper bruke som viktige ressurser i bedringsprosessen. Religiøse tanker og forestillinger er noe man helst ikke snakker om i psykiatrien, men mange av disse tankene dreier seg om skyld og skam pasienten bærer på. Uten riktig veiledning kan psykosen bære helt galt av sted.

Ny behandlingsstrategi

Ofte er det de pårørende som må sørge for å ta kontakt med fastlege, legevakt eller et ambulerende psykiatrisk team. Behandlingen starter med en kartleggingssamtale. I stedet for å bare fokusere på å finne tegn som bekrefter mistanke om en psykose, er det viktig å lytte til det pasienten sier der han er nå. Økt energi og grandiose tanker behøver ikke være tegn på at en hjernesykdom holder på å utvikle seg, det kan også tolkes som et uttrykk for at pasienten mobiliserer alle indre krefter i et forsøk på å reparere psyken sin. I denne tilstanden kan pasienten lettere gi uttrykk for traumer og belastninger som er svært skambelagt og fortrengt. Det pasienten sier eller gjør i psykosens tidlige fase, leder ofte direkte til problemet for den som lytter med et åpent sinn. Ikke sjelden handler det om dårlige relasjoner til pårørende eller ensomhet og mangel på nære venner. Da hjelper verken piller eller sprøyter. Ofte må det langvarig terapi og nettverksbygging til. Dette er det ikke så lett for en fastlege eller legevaktslege å bistå med og nettopp derfor er det viktig at disse legene får en bredere kunnskap om psykosen som fenomen, fortalt av de som har opplevd psykose selv.

Motstridende behandlingsstrategier

Den nye teorien er en utfordring for den genetisk-bio-medisinske sykdomsmodellen, fordi antipsykotiske medisiner ødelegger pasientens naturlige evne til egenkraftmobilisering og heling. I nesten all psykosebehandlingen tar leger og psykiatere utgangspunkt i at det har oppstått en kjemisk ubalanse i hjernen til den psykoseutsatte og behandling med medikamenter skal sørge for at balansen gjenopprettes. Behandlingen starter med å kartlegge symptomer som kan bekrefte mistanke om en alvorlig sinnstilstand. Det er nødvendig å påpeke at alle aktuelle pasienter blir vurdert fra utenfra perspektivet og at det er behandlerne selv som skriver i journalene at ”pasienten responderte godt på den antipsykotiske medisinen”. I overbelastningsteorien fokuseres det på ytre påkjenninger og indre motstandskraft. Dersom de ytre påkjenningene er større en den egenkraften pasienten klarer å mobilisere, blir det et sammenbrudd. Behandlingsstrategien blir da å forsøke å redusere ytre påkjenninger, samtidig som personlige egenskaper kartlegges og styrkes til den negative differansen er eliminert. Noen medisiner kan være en støtte på veien og teoretisk sett vil alle kunne oppnå tilfriskning. Beklagelig nok er det svært mange pasienter som opplever at den behandlingen de får for sin psykoselidelse i dag, medfører en ekstra belastning.

Henvisning ved psykose

På det psykiske helsefeltet vet alle at det er viktig å komme tidlig til, men dersom fastlegen henviser en pasient med tegn på psykose til spesialisthelsetjenesten er det store sjanser for at de straks starter med medisinering der. Dessverre er det mye som tyder på at antipsykotisk medisin også kan forsterke og utløse nye symptomer. Kritikken av behandling med antipsykotiske medikamenter fokuserer på at de gjør mer skade enn gavn på lang sikt. I dag behandles nesten alle symptomer på psykose med antipsykotiske medisiner, også der hvor pasienten kun har moderat lidelsestrykk.

Også med forankring i stress-sårbarhets modellen brukes det medisiner. For noen pasienter oppleves det som god hjelp å bli kvitt symptomer som er skremmende, men like mange forteller at medisinene først gjorde dem verre før symptomene slapp taket og forsvant. Stort sett ønsker folk hjelp tidlig, før psykosen står i full blomst, men mange er redd for tvang og overmedisinering og nøler med å ta kontakt med hjelpeapparatet. Eller de blir avvist på legevakta fordi de ikke er syke nok.

I tradisjonell behandling av pasienter med alvorlige psykiske lidelser legges det heldigvis en god del vekt på å hjelpe til med å løse praktiske problemer som bolig, arbeid og økonomi. Ved en akutt innleggelse har de fleste avdelinger en egen sjekkliste for forhold som kan virke svært belastende for en pasient. Dersom en psykotisk pasient blir opplyst om at husdyr blir ivaretatt, kokeplater sjekket og posten tatt inn, kan det hende at han slapper litt mer av og symptomtrykket letter av den grunn. I noen kommuner finnes det mange tilbud om livsstyrke trening og mestrings kurs. Det er også ønskelig å ansette flere psykologer. Store deler av tilfriskningsprosessen kan foregå mens pasienten bor hjemme. Fastlegen bør kunne henvise til et kommunalt behandlingsteam og selv gjerne delta i ansvarsgruppe dersom pasienten får en individuell plan. Overbelastningsteorien legger opp til at alle kommuner bygger opp et lavterskel helsetilbud som også kan behandle tidlige tegn på psykose. Det forutsetter ny tverrfaglig kompetanse, et oppdatert kunnskapssyn og ikke minst involvering av folk med egen erfaring som pasient. Det å henvise videre til en psykiater eller til akutt psykiatrien er ikke bestandig så heldig, ettersom disse har en tendens til å holde fast ved de gamle behandlings teoriene.

Gamle teorier kan gjøre mer skade enn gavn

Det er logisk å tenke at pasienter som aldri får bearbeidet eller løst opp i selve årsaken til symptomene sine, heller aldri vil bli helt friske. Med medisiner som dominerer behandlingen kan den psykiske reaksjonsevnen bli konservert i en livslang og kronisk tilstand. Noen pasienter har kanskje utviklet en alvorlig psykotisk tilstand over tid. La oss anta at denne gruppen utgjør en brøkdel av alle pasienter med symptomer på psykose og at symptomtrykket er høyt med mye aggresjon og angst når de kommer til lege. Disse pasientene vil få en øyeblikkelig innleggelse på psykiatrisk sykehus. Medisinene tar bort symptomene og det går tilsynelatende bra. Pasientene er takknemlige og dermed blir denne ”behandlingen” gyldig for alle som har symptomer som kan likne på psykose. I stede for menneskelig kontakt og praktisk hjelp i hverdagen, blir de sløvet ned av medisiner alle sammen. Først når en psykiater har vurdert pasienten som stabil nok, kan samtaleterapien begynne. Med en antagelse om at psykiatrien kanskje har vært fundamentert på feil teori, er tiden overmoden for å utvikle nye behandlingsmetoder. I de tilfellene det er mulig bør samtaleterapien starte der pasienten til enhver tid er, også når pasienten hevder at hun er Messias lillesøster. Det vil kreve en helt annen kreativitet og tålmodighet fra behandlers side, men symptomene kan gi verdifull informasjon som kan benyttes i tilfriskningsprosessen og jeg tror også at selve behandlingen vil bli langt mer interessant og givende. Helt til slutt vil jeg påpeke at dersom den nye teorien får aksept, vil kriteriet ”pasienten mangler sykdomsinnsikt” miste mål og mening. Det vil ikke lenger være hensiktsmessig for noen å ha innsikt i en sykdomsteori som er feil.

Gunn Helen Kristiansen, Psykoseerfarer og formidler med videreutdanning i samarbeidsbasert forskning, Prosjektleder for boka ”Drøm i våken tilstand”. Tidligere ingeniør og lærer.

  

Referanser

Kristiansen, Rydheim, Thyness. (2013) Drøm i våken tilstand. Oslo, Abstrakt

Nitter, Inger Emilie. (2012) Den bipolare veien til balanse. Rakkestad, Gjølstad Forlag

Rydheim, Siv Helen. (0000) Kjærligheten spør ikke den bare er. Bodø, Licentia Forlag

Pakkeforløp ved psykoselidelser

Dagens Medisin

Når en person begynner å utvikle symptomer på psykose for første gang, er det vanligste å ta kontakt med fastlegen eller legevakt. Hvis pasienten er for ”frisk” blir han sendt hjem igjen. Først når symptomtrykket er stort nok, blir det en innleggelse for utredning og behandling.

Medisin – bensin på bålet?

Utredning ved mistanke om psykose går stort sett ut på å finne tegn og utsagn fra pasienten som bekrefter mistanken. ”Behandlingen” består i å gi pasienten et utvalg antipsykotiske medisiner som ingen egentlig forstår effekten av. Noen pasienter har erfart at de antipsykotiske medisinene satte fart på tankekjøret, uroen og angsten. At det var som å helle bensin på bålet, men etter noen dager blir så å si alle pasientene roligere, sløve og kraftløse.

Hjernesykdom eller overbelastet hjerne?

I den bio-medisinske kunnskapsmodellen blir psykoselidelser fremstilt som en hjernesykdom og ofte sammenliknet med kreft. Behandlingsteorien går ut på at psykososiale belastninger kan trigge en genetisk sårbarhet som i sin tur utløser hjernesykdommen akkurat som røyking kan føre til lungekreft. En psykotisk episode blir derfor først og fremst forsøkt bekjempet med medikamenter.

Det finnes en annen forklaringsmodell som sier at psykiske reaksjoner er en naturlig respons på psykososial overbelastning og ubearbeidede traumer. Psykosesymptomene, i sin første fase, er et mestringsforsøk fra en overbelastet hjerne. Det folk trenger mest akkurat da er medmenneskelighet, fleksibilitet og skreddersydde tiltak. De rare tingene pasienten sier eller gjør kan gi verdifulle hint om hvilke traumer og problemer det er pasienten trenger hjelp til å løse.

Pakkeløsning for livet

På legevakta og ved alle fastlegekontorene bør de ha telefon nummeret til kommunens psykiske helsetjeneste. Det er hjemme i kommunen tilfriskningen foregår. Fastlegen må sørge for at det opprettes kontakt. I dag har noen kommuner et ambulant team som kan komme på hjemmebesøk, mens andre kommuner bygger ned det ambulante tilbudet. Hvis man skal lage ”pakkeløsninger” for psykisk helsearbeid, er det i kommunene man må legge inn ressursene. Ved å etablere et kommunalt lavterskel pakkeforløp, som er tilgjengelig for alle, kan vi forhindre at en god del psykiske lidelser utvikler seg, også psykoselidelser.

Det er selvfølgelig en hake ved det kommunale pakkeforløpet; Dersom symptomtrykket avtar takket være tidlige, riktige og effektive tiltak i kommunen, vil vi ikke få bevis for at det var en potensiell psykoselidelse de behandlet.

Svingdørspasienter

En pakkeløsning for psykoselidelser utformet etter sykdomsmodellen vil kanskje kunne føre til raskere innleggelse, men liten grad av tilfriskning. Pasientene blir fratatt muligheten for egenkraftmobilisering fordi de blir medisinert inn i en sløvhetstilstand. Faren for feildiagnostisering, feilbehandling og overbehandling er stor allerede i dag. Mange ender opp som svingdørspasienter etter denne modellen.