NÅR PASIENTEN MANGLER SYKDOMSINNSIKT
Gunn Helen Kristiansen, Mental Helse Asker og Bærum lokallag
Erfaringskonsulent ved Lærings- og Mestringssenteret i Vestre Viken

I psykisk helsevern bruker legene ofte argumentet “pasienten mangler sykdomsinnsikt” når de iverksetter tvangsmedisinering. I vestlig medisinsk tradisjon betrakter fagfolk psykose som en sykdom i sjelen som kan bekjempes med medisiner, men mange av pasientene deres føler intuitivt at dette ikke er hele sannheten. Folk som har opplevd psykose mangler ikke alltid sykdomsinnsikt, de har kanskje en annen sykdomsinnsikt.
Mange pasienter synes ikke effekten av medisinene er positive nok til å veie opp for ubehaget ved bivirkningene. En pasient med bipolar lidelse ville slutte med medisinene på grunn av de farlige bivirkningene. Etter en tid fikk hun en manisk episode med innslag av psykose. Siden hun var godt kjent på akuttavdelingen ved det lokale psykiatriske sykehuset, fikk hun raskt en frivillig innleggelse. Her nektet hun å ta medisiner. Hun mente at siden hun hadde klart å “tenke seg syk”, måtte det være mulig å “tenke seg frisk igjen”. Hun hadde et ønske om å kjempe seg gjennom psykosen med sine tankers fulle kraft. Det ble en tøff kamp, med angst som krevde tett oppfølging fra pleierne. Etter tre dager blomstret psykosen av og hun ble seg selv igjen. Da kom sprøyta og det frivillige oppholdet ble omgjort til tvang. Psykiateren påsto at hennes utsikter til bedring ville svekkes dersom hun ikke fikk medisiner. Ingen spurte pasienten om hvordan hun selv følte det. Pasienten ble fortvilet og sjokkert. Bivirkninger gjorde henne slapp og tiltaksløs. Hun sov 16 timer i døgnet og la på seg 20 kilo på kort tid. Hun ble værende på lukket avdeling i tre måneder og etter utskrivelse måtte hun møte opp ved sykehuset for å få satt en sprøyte med antipsykotisk medisin. Legen sa at dersom hun ikke møtte opp til avtalen ville han måtte tvangsinnlegge henne igjen. Denne pasienten hadde bevist for seg selv at hennes egenkraftmobilisering hadde hatt god effekt. Hun følte at tvangsmedisineringen var et unødvendig overgrep, nesten som tortur.
Det gjenstår enda mye forskning før vi kan si at vi vet hva alvorlige psykiske lidelser egentlig er. Det finnes ikke vitenskapelige bevis for at psykose er en sykdom. Mange pasienter opplever psykosebildene som kreative mestringsforsøk fra en overbelastet hjerne. Dette er en annen sykdomsforståelse som medfører en ny måte å tenke helbredelsesprosess på. Med en sykdomsforståelse som betrakter psykose som et symptom på overbelastning er det viktig å komme så tidlig som mulig til behandling for å forsøke å få fjernet eller bearbeidet traumer og stress. Belastningsteorien virker på denne måten: Tenk deg at du sitter i godstolen med bena på en krakk. Så kommer det et lite barn og setter seg på bena dine akkurat over kneleddet der du ikke har noen støtte. Etter en liten stund begynner du å få vondt i bena. Du lemper barnet ned på gulvet for å unngå et sammenbrudd i benstrukturen. Barnet er de psykiske belastningene du utsettes for og musklene og benstrukturen din symboliserer egenkraftmobiliseringen. Når belastningene blir for store må vi ha hjelp utenfra til å fjerne dem eller bearbeide dem. Legene tenker at de vil vente å se om sykdommen utvikler seg, det blir som å vente på at det kommer et barn til og setter seg på bena dine. Belastningen øker og hvis bena knekker får du smertestillende til det gror vilkårlig sammen. Jeg har egenerfaring med psykose og jeg mener det er legene som mangler sykdomsinnsikt. Jeg tror at folk med psykoselidelser egentlig bare er de folka som er mest sensitive. Tenk om vi skulle sperre alle følsomme mennesker inne og tvangsmedisinere dem med smertestillende fordi de ikke var tøffe nok, istedenfor å spjelke og gi dem krykker. Da ville de jo virkelig blitt kronisk syke alle sammen. For å oppnå en riktig og balansert kunnskapsutvikling på psykisk helsefeltet er det viktig at pasientenes egne erfaringer blir verdsatt på lik linje med spesialistenes antagelser. Hvis vi med en annen sykdomsinnsikt har rett i at psykosen er et mestringsforsøk er det svært viktig at pasienten snaret mulig får hjelp og omsorg slik at hjelperne kan forsøke å avverge psykosetilløpet. Sjelsevnene og ressursene er unike og komplekse og helt forskjellig for hvert enkelt menneske. Jeg frykter at kunnskapsutviklingen i psykisk helsevern er i ferd med å stagnere nettopp fordi psykiaterne har tradisjon for å avvise pasientenes egen sykdomsinnsikt.