Jeg har alltid vært meget skeptisk til
medisiner.
Det kommer av en historie mamma fortalte
da jeg var liten. Da mamma var gravid med meg, fikk hun noen tabletter av legen
sin fordi hun var så plaget av kvalme. Mamma sto med tablettene i hånden, klar
til å ta de, men så tenkte hun helt av seg selv at de kanskje ikke var bra for
barnet hun hadde i magen. Hun la pillene vekk av hensyn til meg og led seg
gjennom perioden med morgenkvalme. Utover 60-tallet ble det født mange barn
uten armer og ben på grunn av de pillene. Medisinen legen anbefalte mot morgenkvalme
hadde svært alvorlige bivirkninger, men det visste de ikke da. Alle medisiner
har bivirkninger. Det tok tid før man fant sammenhengen mellom de misdannede
babyene og medikamentet de gravide hadde fått. Det begynte nok med en liten
gryende mistanke og fortsatte med gnagende tvil, inntil det var født så mange
misdannede babyer at noen måtte ta affære.
Psykofarmaka ved
alvorlige psykiske lidelser blir ofte gitt uten pasientens samtykke med
begrunnelse i at pasienten var for syk til å forstå sitt eget beste. Jeg mener
dette er et stort etisk ansvar for legen. Leger og psykiatere har makt og
posisjon til å påføre pasientene sine alvorlige bivirkninger mot pasientenes
egen vilje. Det er ikke bestandig virkning veier opp mot bivirkning, men det er
ikke pasienten som bestemmer. Dette har jeg selv erfart på kroppen.
Det er mye omtrentlighet
og synsing rundt medisinene i psykiatrien. Symptomtrykket hos den enkelte
pasient kan variere. Høyde, vekt, kjønn og alder spiller kanskje inn. Jeg mener
at det noen ganger kan være riktig å la pasienten få ”stå i det” en stund, før
man kommer løpende med medisiner. La heller pasienten få lytte til en cd han
liker. Hvorfor skulle ikke det like gjerne gjenopprette den kjemiske ubalansen
i hjernen? Mindfullness teknikker er utviklet for at hjernen skal finne ro på
en naturlig måte.
Det er den
medisinske modellen som utgjør fundamentet for nesten all behandling i psykisk
helse. Teorien baserer seg på at alvorlige psykiske lidelser er en arvelig
hjernesykdom. Denne teorien har etter hvert utviklet seg til en medisinsk og
psykososial forståelsesmodell som forklarer psykiske lidelser som en
hjernesykdom fremprovosert av ytre belastninger i et sinn som har en medfødt
sårbarhet. Man er altså oppmerksom på at arv og miljø har stor betydning, men
antar fortsatt at det dreier seg om en sykdom. Nesten som kreft. Behandlingen
går først og fremst ut på at legespesialistene forsøker å reparere en syk
hjerne med kjemikalier fra utenfra-perspektivet. Hva om denne modellen er feil?
Tenk om hjernen har en egen evne til å
reparere seg selv?
I Asker har vi
et vidunderlig sted som heter NaKuHel senteret. Det ligger vakkert til ved
Semsvann og er et senter for Natur, kultur og helse. Senterets hovedfunksjon er
å samle, systematisere, videreutvikle og formidle kunnskap om forebyggende og
rehabiliterende tiltak, basert på en helsefremmende og salutogen tilnærming.
Salutogenese er aktiviteter som styrker eller fremmer vår helse. På NaKuHel er
det viktig å fokusere på hva det er som skaper helse og ikke bare hva som er
sykdommens begrensinger. Salutogenese er store-søsteren til Recovery.
Det er mange som
tror at medikamenter er det samme som effektiv og god behandling mot for
eksempel psykoselidelser. Det er det ikke. Medisinene kan bare fjerne
symptomene og lindre den psykiske smerten. Medisinene tar bort symptomene,
stemmene og hallusinasjonene, men de reparerer ikke. Psykiaterne på de fleste akuttavdelinger
har som metode å starte behandlingen med en kartleggingssamtale. Dersom pasienten
er springende i talen og ikke gir blikkontakt, starter eller øker legene
automatisk medisineringen for å stabilisere pasienten. Først når pasienten så
er stabil nok etter legens objektive mening, kan terapien komme i gang.
Den etablerte
medisinske behandlingsmodellen forutsetter nesten ikke noe bidrag fra pasienten
selv. Her er det store lokale forskjeller mellom helseforetakene. Jeg har hatt
tankekjør selv mange ganger og et spørsmål om hvordan jeg hadde det kunne lett
føre til springene assosiasjoner og umotivert latter. Aldri var det noen som ba
meg om å telle til ti. Det kunne nemlig vært en fin øvelse i forsøk på å få kontroll
over egne tanker igjen. Å fokusere på å telle, gjerne til hundre om så var, er
fint for tankekjør. Det er tran eller kokosnøttolje også eller orange briller
for den som har mani. Den etablerte behandlingsmodellen må begynne å åpne opp
for nye måter å tenke behandling på. Diagnosene forandrer seg ikke, selv om
brukeren gjør det.
Nå skal jeg
skrives ut av poliklinikk. Det er fordi jeg fikk byttet medisiner for tre år
siden. De nye medisinene har holdt meg stabil. Det er deilig å slippe angsten
for å bli innlagt. Jeg er ikke svingdørspasient mer. Det er fint å slippe
tvangen. Det er fastlegen som skal ha ansvar for meg nå. Målet er oppnådd. Men
det var ikke mitt mål. Jeg ønsker å bli helt medisinfri.
På NaKuHel
senteret sier de at helsepersonell kanskje kan hjelpe til med 10% , resten må
pasientene gjøre selv. For noen kan det selvfølgelig være avgjørende å starte
bedringsprosessen med medisiner som krykker, men for andre igjen vil et
medisinfritt tilbud være vel så bra. Alle de medikamentene som brukes i
psykiatrien i dag har som sagt bivirkninger. Noen er svært alvorlige. Kraftig
vektøkning er en vanlig bivirkning, noe som igjen kan føre til diabetes. Om
medisinene i seg selv kan bidra til diabetes vet vi ikke. Det forskes ikke på
slikt. Medisinene er en belastning på indre organer og noen medikamenter kan
føre til plutselig død. Pasienter i psykiatrien generelt lever 15-20 års korte
enn alle andre. Det er den prisen vi må betale for å oppnå de målene legene og
hjelperne har satt for oss. Det er en høy pris.
Verst av alt
synes jeg egentlig er den virkningene
medikamentene har. Antipsykotisk medisin for eksempel, virker gjennom å hindre
eller dempe dopaminstrømmen i hjernen. En indirekte virkning av mindre
dopaminer på lang sikt er at noen pasienter kan bli svært deprimerte. Jeg har erfart
det selv og jeg tenker nok at det fungerer slik; Bipolare som meg kjennetegnes
av å svinge fra høyt stemningsleie til depresjon. Det er lett å forestille seg
at medisiner som skal motvirke et høyt stemningsleie trykker humøret nedover
slik at de kan forsterke depresjonen som alltid kommer i etterkant av en
episode. Medisinen blir ofte gitt med tvang og det hender til og med at
pasienten tar sitt eget liv. Det er en svært alvorlig bivirkning at pasienten
dør for egen hånd, men da heter det som regel at det var sykdommen som var
årsaken. Kanskje mistet de håpet fordi de ble fortalt at de hadde en kronisk og
livslang sykdom som de måtte ta medisiner for resten av livet. Jeg har vært
inne i mitt eget hode i akkurat den tilstanden. Jeg ville også bare dø. Ikke
fordi jeg var syk, for det har jeg aldri trodd på, men fordi medisinene laget
en helvetes tilstand inne i hodet mitt. Verre enn hallusinasjonene. Medisinene fikk
meg ikke til å føle meg bra, men det stemmer at de førte til at jeg ble så
samlet og stabil at legen kunne sende meg hjem etter bare noen uker.
De antipsykotiske
medisinene ødelegger pasientenes naturlige evne til egenkraftmobilisering tror
jeg. De indre ressursene blir lammet. Jeg er av den oppfatning at psykosen
betyr noe. ”Naturen er smart, den vet hva den gjør, når den gir oss syns- og
hørsel hallusinasjoner”, som min venninne Inger Emilie sier. Hun har
gjennomlevd fire psykoser og har nå vært medisinfri i 17 år.
Det siste innen
psykisk helse er at det skal utarbeides pakkeforløp. Det kan fort bli et
pille-kappløp. Behandling av psykiske helseproblemer starter hos fastlegen. Ved
lettere plager som angst og depresjon for eksempel, kan fastlegen skrive ut
antidepressiva og valium. I mer alvorlige tilfelle får pasienten en henvisning
til spesialist, for kartlegging og utredning av en eventuell diagnose. Det er
diagnosen som utløser behandling, sykemelding og eventuelle andre tiltak på nav
og tjenester i kommunen. Selv om vi nå vet at miljø har mye å si for trigging
av psykiske reaksjoner, er det lite så langt som tyder på at vi vil få med et
fokus på recovery og salutogenese tidlig i pillekappløpene. Sløvet av medisiner
må pasientene finne ut av dette selv, når de etter andres mening har blitt
stabile nok.
Det er diagnosene som utløser
behandlingen. En diagnose kan arte seg svært forskjellig og må alltid sees i
kontekst.
Når jeg har klaget på
medisineringen min før, har jeg ofte blitt møtt med det argumentet at mange er
fornøyd. På et seminar snakket jeg med en av dem som var så fornøyd. Han hadde
en schizofreni diagnose og han tok en kombinasjon av de to medikamentene jeg
nylig hadde sluttet med. Zyprexa og Risperdal. De medisinene virket veldig godt
på han, men ikke på meg. Jeg tålte dem rett og slett ikke, men så har jo jeg en
helt annen diagnose også da. En kombinasjon av to stemningsstabiliserende
medikamenter virker veldig bra på min bipolar diagnose, mye bedre enn de
pillene legene tvang meg til å ta før.
Det fastlegen kan tilby er
piller og sykemelding. Eller kanskje brukeren får en rekvisisjon. Da må hun
begynne å finne ut av ting selv samtidig som hun er i en presset situasjon. En
rekvisisjon til en psykolog for eksempel medfører et krevende detektivarbeid
for å finne frem til en som kan passe for akkurat denne brukeren og hennes
plager. Det er lange ventelister. Noen ganger kan det ha like god eller bedre
effekt å etablere rask kontakt med en coach eller en fotsoneterapeut.
En standardisering av behandlingstilbudene
for psykisk uhelse går i retning av at; for å få kontakt med det kommunale
tjenestetilbudet, må pasientene først være utredet og diagnostisert.
Utredningen skjer i spesialisthelsetjenesten. Det er der medisineringen
starter. Jeg mener og har alltid ment at dette er en uheldig start på
behandlingen. Når alle leter etter en diagnose er det lett å finne en diagnose.
Let heller etter ressurser. Min soleklare holdning er at man ikke skal forsøke
å finne feil, men heller lytte til en liten kanarifugl som sitter inne i pasientens
hode og pipper og flakser med vingene.