mandag 12. desember 2016

PERSPEKTIVER PÅ MEDISINBRUK



Jeg har alltid vært meget skeptisk til medisiner.
Det kommer av en historie mamma fortalte da jeg var liten. Da mamma var gravid med meg, fikk hun noen tabletter av legen sin fordi hun var så plaget av kvalme. Mamma sto med tablettene i hånden, klar til å ta de, men så tenkte hun helt av seg selv at de kanskje ikke var bra for barnet hun hadde i magen. Hun la pillene vekk av hensyn til meg og led seg gjennom perioden med morgenkvalme. Utover 60-tallet ble det født mange barn uten armer og ben på grunn av de pillene. Medisinen legen anbefalte mot morgenkvalme hadde svært alvorlige bivirkninger, men det visste de ikke da. Alle medisiner har bivirkninger. Det tok tid før man fant sammenhengen mellom de misdannede babyene og medikamentet de gravide hadde fått. Det begynte nok med en liten gryende mistanke og fortsatte med gnagende tvil, inntil det var født så mange misdannede babyer at noen måtte ta affære.

Psykofarmaka ved alvorlige psykiske lidelser blir ofte gitt uten pasientens samtykke med begrunnelse i at pasienten var for syk til å forstå sitt eget beste. Jeg mener dette er et stort etisk ansvar for legen. Leger og psykiatere har makt og posisjon til å påføre pasientene sine alvorlige bivirkninger mot pasientenes egen vilje. Det er ikke bestandig virkning veier opp mot bivirkning, men det er ikke pasienten som bestemmer. Dette har jeg selv erfart på kroppen.

Det er mye omtrentlighet og synsing rundt medisinene i psykiatrien. Symptomtrykket hos den enkelte pasient kan variere. Høyde, vekt, kjønn og alder spiller kanskje inn. Jeg mener at det noen ganger kan være riktig å la pasienten få ”stå i det” en stund, før man kommer løpende med medisiner. La heller pasienten få lytte til en cd han liker. Hvorfor skulle ikke det like gjerne gjenopprette den kjemiske ubalansen i hjernen? Mindfullness teknikker er utviklet for at hjernen skal finne ro på en naturlig måte.

Det er den medisinske modellen som utgjør fundamentet for nesten all behandling i psykisk helse. Teorien baserer seg på at alvorlige psykiske lidelser er en arvelig hjernesykdom. Denne teorien har etter hvert utviklet seg til en medisinsk og psykososial forståelsesmodell som forklarer psykiske lidelser som en hjernesykdom fremprovosert av ytre belastninger i et sinn som har en medfødt sårbarhet. Man er altså oppmerksom på at arv og miljø har stor betydning, men antar fortsatt at det dreier seg om en sykdom. Nesten som kreft. Behandlingen går først og fremst ut på at legespesialistene forsøker å reparere en syk hjerne med kjemikalier fra utenfra-perspektivet. Hva om denne modellen er feil? Tenk  om hjernen har en egen evne til å reparere seg selv?

I Asker har vi et vidunderlig sted som heter NaKuHel senteret. Det ligger vakkert til ved Semsvann og er et senter for Natur, kultur og helse. Senterets hovedfunksjon er å samle, systematisere, videreutvikle og formidle kunnskap om forebyggende og rehabiliterende tiltak, basert på en helsefremmende og salutogen tilnærming. Salutogenese er aktiviteter som styrker eller fremmer vår helse. På NaKuHel er det viktig å fokusere på hva det er som skaper helse og ikke bare hva som er sykdommens begrensinger. Salutogenese er store-søsteren til Recovery.

Det er mange som tror at medikamenter er det samme som effektiv og god behandling mot for eksempel psykoselidelser. Det er det ikke. Medisinene kan bare fjerne symptomene og lindre den psykiske smerten. Medisinene tar bort symptomene, stemmene og hallusinasjonene, men de reparerer ikke. Psykiaterne på de fleste akuttavdelinger har som metode å starte behandlingen med en kartleggingssamtale. Dersom pasienten er springende i talen og ikke gir blikkontakt, starter eller øker legene automatisk medisineringen for å stabilisere pasienten. Først når pasienten så er stabil nok etter legens objektive mening, kan terapien komme i gang.

Den etablerte medisinske behandlingsmodellen forutsetter nesten ikke noe bidrag fra pasienten selv. Her er det store lokale forskjeller mellom helseforetakene. Jeg har hatt tankekjør selv mange ganger og et spørsmål om hvordan jeg hadde det kunne lett føre til springene assosiasjoner og umotivert latter. Aldri var det noen som ba meg om å telle til ti. Det kunne nemlig vært en fin øvelse i forsøk på å få kontroll over egne tanker igjen. Å fokusere på å telle, gjerne til hundre om så var, er fint for tankekjør. Det er tran eller kokosnøttolje også eller orange briller for den som har mani. Den etablerte behandlingsmodellen må begynne å åpne opp for nye måter å tenke behandling på. Diagnosene forandrer seg ikke, selv om brukeren gjør det.

Nå skal jeg skrives ut av poliklinikk. Det er fordi jeg fikk byttet medisiner for tre år siden. De nye medisinene har holdt meg stabil. Det er deilig å slippe angsten for å bli innlagt. Jeg er ikke svingdørspasient mer. Det er fint å slippe tvangen. Det er fastlegen som skal ha ansvar for meg nå. Målet er oppnådd. Men det var ikke mitt mål. Jeg ønsker å bli helt medisinfri.

På NaKuHel senteret sier de at helsepersonell kanskje kan hjelpe til med 10% , resten må pasientene gjøre selv. For noen kan det selvfølgelig være avgjørende å starte bedringsprosessen med medisiner som krykker, men for andre igjen vil et medisinfritt tilbud være vel så bra. Alle de medikamentene som brukes i psykiatrien i dag har som sagt bivirkninger. Noen er svært alvorlige. Kraftig vektøkning er en vanlig bivirkning, noe som igjen kan føre til diabetes. Om medisinene i seg selv kan bidra til diabetes vet vi ikke. Det forskes ikke på slikt. Medisinene er en belastning på indre organer og noen medikamenter kan føre til plutselig død. Pasienter i psykiatrien generelt lever 15-20 års korte enn alle andre. Det er den prisen vi må betale for å oppnå de målene legene og hjelperne har satt for oss. Det er en høy pris.

Verst av alt synes jeg egentlig er den virkningene medikamentene har. Antipsykotisk medisin for eksempel, virker gjennom å hindre eller dempe dopaminstrømmen i hjernen. En indirekte virkning av mindre dopaminer på lang sikt er at noen pasienter kan bli svært deprimerte. Jeg har erfart det selv og jeg tenker nok at det fungerer slik; Bipolare som meg kjennetegnes av å svinge fra høyt stemningsleie til depresjon. Det er lett å forestille seg at medisiner som skal motvirke et høyt stemningsleie trykker humøret nedover slik at de kan forsterke depresjonen som alltid kommer i etterkant av en episode. Medisinen blir ofte gitt med tvang og det hender til og med at pasienten tar sitt eget liv. Det er en svært alvorlig bivirkning at pasienten dør for egen hånd, men da heter det som regel at det var sykdommen som var årsaken. Kanskje mistet de håpet fordi de ble fortalt at de hadde en kronisk og livslang sykdom som de måtte ta medisiner for resten av livet. Jeg har vært inne i mitt eget hode i akkurat den tilstanden. Jeg ville også bare dø. Ikke fordi jeg var syk, for det har jeg aldri trodd på, men fordi medisinene laget en helvetes tilstand inne i hodet mitt. Verre enn hallusinasjonene. Medisinene fikk meg ikke til å føle meg bra, men det stemmer at de førte til at jeg ble så samlet og stabil at legen kunne sende meg hjem etter bare noen uker.

De antipsykotiske medisinene ødelegger pasientenes naturlige evne til egenkraftmobilisering tror jeg. De indre ressursene blir lammet. Jeg er av den oppfatning at psykosen betyr noe. ”Naturen er smart, den vet hva den gjør, når den gir oss syns- og hørsel hallusinasjoner”, som min venninne Inger Emilie sier. Hun har gjennomlevd fire psykoser og har nå vært medisinfri i 17 år.

Det siste innen psykisk helse er at det skal utarbeides pakkeforløp. Det kan fort bli et pille-kappløp. Behandling av psykiske helseproblemer starter hos fastlegen. Ved lettere plager som angst og depresjon for eksempel, kan fastlegen skrive ut antidepressiva og valium. I mer alvorlige tilfelle får pasienten en henvisning til spesialist, for kartlegging og utredning av en eventuell diagnose. Det er diagnosen som utløser behandling, sykemelding og eventuelle andre tiltak på nav og tjenester i kommunen. Selv om vi nå vet at miljø har mye å si for trigging av psykiske reaksjoner, er det lite så langt som tyder på at vi vil få med et fokus på recovery og salutogenese tidlig i pillekappløpene. Sløvet av medisiner må pasientene finne ut av dette selv, når de etter andres mening har blitt stabile nok.

Det er diagnosene som utløser behandlingen. En diagnose kan arte seg svært forskjellig og må alltid sees i kontekst.

Når jeg har klaget på medisineringen min før, har jeg ofte blitt møtt med det argumentet at mange er fornøyd. På et seminar snakket jeg med en av dem som var så fornøyd. Han hadde en schizofreni diagnose og han tok en kombinasjon av de to medikamentene jeg nylig hadde sluttet med. Zyprexa og Risperdal. De medisinene virket veldig godt på han, men ikke på meg. Jeg tålte dem rett og slett ikke, men så har jo jeg en helt annen diagnose også da. En kombinasjon av to stemningsstabiliserende medikamenter virker veldig bra på min bipolar diagnose, mye bedre enn de pillene legene tvang meg til å ta før.  

Det fastlegen kan tilby er piller og sykemelding. Eller kanskje brukeren får en rekvisisjon. Da må hun begynne å finne ut av ting selv samtidig som hun er i en presset situasjon. En rekvisisjon til en psykolog for eksempel medfører et krevende detektivarbeid for å finne frem til en som kan passe for akkurat denne brukeren og hennes plager. Det er lange ventelister. Noen ganger kan det ha like god eller bedre effekt å etablere rask kontakt med en coach eller en fotsoneterapeut.


En standardisering av behandlingstilbudene for psykisk uhelse går i retning av at; for å få kontakt med det kommunale tjenestetilbudet, må pasientene først være utredet og diagnostisert. Utredningen skjer i spesialisthelsetjenesten. Det er der medisineringen starter. Jeg mener og har alltid ment at dette er en uheldig start på behandlingen. Når alle leter etter en diagnose er det lett å finne en diagnose. Let heller etter ressurser. Min soleklare holdning er at man ikke skal forsøke å finne feil, men heller lytte til en liten kanarifugl som sitter inne i pasientens hode og pipper og flakser med vingene.