Behandling av det Biolare talentet

Tidsskrift for psykisk helsearbeid Volum 12, Nr. 3, 2015

Behandling av det Bipolare talentet

Gunn Helen Kristiansen

gunnhk@gmail.com

Tenk om det er slik at jeg er normal og at mine psykiske reaksjoner har en naturlig forklaring. Tenk om min psykiske ”lidelse” er et kreativt helbredelsestalent, litt utenom det vanlige. Tenk om mine symptomer og reaksjoner kan betraktes som et forventet resultat av psykososial overbelastning. Da er den dominerende behandlingsstrategien gal.

Bipolar legning

Jeg liker å si at jeg har en Bipolar legning. Dette gjør jeg fordi jeg ikke opplever mani, psykose og depresjon bare som en sykdom eller lidelse, men også som et helbredelsestalent. Jeg mener jeg er født med et helt spesielt talent for de store følelsene. Jeg tror jeg har en høysensitiv personlighet og at denne sensitiviteten er en egenskap som gjør meg spesielt sårbar for store psykososiale belastninger og relasjonsstress. Det er de mest følsomme som reagerer først.

Følelsene mine kan jeg best beskrive som en berg og dalbane. Før jeg fikk bipolar diagnosen kunne de ta meg til de store euforiske høyder, men også til dyp fortvilelse og samvittighetskvaler. Det var da den følelsesmessige berg og dalbanen sprengte grensene for det normale, at bipolar diagnosen ble aktuell. På toppene kan det være litt ubehagelig. Det er når angsten, manien og psykosen slår inn, men når jeg er på vei opp, opplever jeg stort sett verden som fargerik og festlig. Hvis jeg blir manisk forsvinner fornuften og jeg kan gjøre rare ting. Jeg blir rastløs og får utfartstrang. Da er det ikke noe problem å ta tog og buss ut på vilkårlige turer. Jeg henvender meg til fremmede mennesker, gir bort fine ting og jeg kan shoppe vekk hele kreditten på kortet mitt. Jeg synes det er greit at noen tar vare på meg da, hjelper meg å sette grenser, støtter meg når jeg forsøker å mestre. Jeg har erfart at manien min kan blomstre av i løpet av fem dager dersom jeg får riktig hjelp. Det er nok fordi jeg har en bipolar legning med svært raske svingninger. Etter en manisk episode ligger det alltid en depresjon på lur. Det er akkurat som om energien i hjernen blir oppbrukt.

Individuell plan

Jeg liker folk, og gode samtaler har fin effekt på meg. Sammen med min koordinator i kommunen har jeg laget en individuell plan med strategier for mestring som jeg og hjelperne mine skal bruke. I denne planen er nettverket mitt kartlagt og alle har fått hverandres telefon nummer. På den måten kan de sende hverandre bekymringsmeldinger hvis de oppdager at jeg er litt for oppstemt. Jeg trenger at noen ser meg, når jeg er i ferd med å miste kontakten med virkeligheten. En samtale kan hjelpe meg til å ”forandre kursen”, før jeg setter meg på et tog og begir meg ut i verden. For meg er det som regel bare deilig å være manisk. Jeg føler meg nesten guddommelig og får en berusende lykkefølelse. Fornuften tar seg en rusletur og det er fristende å bare surfe videre på den maniske bølgen, men jeg kan sette meg selv i forlegenhet og det kan være svært vanskelig å forholde seg til ting jeg har sagt eller gjort i etterkant.

Tiltak for mestring

Åpen retur og Brukerstyrt plass på DPS har vært viktige faktorer i min behandling. Skjerming, faste rutiner og begrensing av stimuli er virkemidler som får meg til å mobilisere egne mestringsressurser ved en mani. Det har vært godt å ha en avtale om brukerstyrt plass slik at vi kunne komme tidlig i gang med de tiltakene som hjelper til med å bremse manien. Bare det å ha denne avtalen fikk meg til å senke skuldrene. Et annet effektivt tiltak er damene i kommunens psykososiale team som regelmessig kommer hjem til meg. Takket være dem blir ikke depresjonene så dype og langvarige lenger. Sammen har vi også klart å kupere nye manier. Samtale får meg til å fokusere og frykten for en innleggelse på akuttavdelingen kan få meg til å skjerpe meg. Siden min mani og psykose er en belastningsskade og ikke en sykdom, er det faktisk mulig å ta seg sammen. Også fra min behandler på poliklinikk får jeg tettere oppfølging når jeg kjenner på symptomer for at det kan komme en ny opptur.

Akuttbehandling

Noen ganger klarer vi ikke å bremse manien. Fordi jeg har en alvorlig diagnose får jeg som regel en rask innleggelse, siden jeg kan være til fare for meg selv. (Jeg har aldri vært til fare for andre.) Min opplevelse er at Akuttavdelingen stort sett driver med brannslukking ved å medisinere meg kraftig med antipsykotika. For å kunne ”lokke frem fornuften” igjen er jeg helt avhengig av at miljøpersonale tar seg tid til å prate med meg. Medisinene ”fryser” problemstillingen jeg sliter med og gjør meg sløv og umotivert.

Antipsykotiske legemiddel blir gjerne omtalt som selve vilkåret for behandling av psykotiske lidelser. Behandling med antipsykotisk legemiddel blir betraktet som en forutsetning for annen behandling, for eksempel psykososiale tiltak. (Trond F. Aarre)

Jeg har opplevd noen psykose symptomer som et helbredelsestalent og jeg tenker at det i mange tilfeller ville være bedre å prøve de psykososiale tiltakene først. I hvert fall de gangene pasienten bare har moderate symptomer. For meg blir det fryktelig feil å bli medisinert inn i en sløvhetstilstand, siden jeg responderer så godt på samtale og er motivert for egenkraftmobilisering. Det er fint at helsepersonell er rolige og bestemte, men jeg må jo være våken og klar i hodet for å kunne nyttiggjøre meg de ressursene jeg har til å mestre.  Jeg har også opplevd at antipsykotisk medisin har forsterket og forlenget de depressive periodene som kommer i etterkant av maniene. Når jeg er deprimert er jeg ”stabil” nok til å være hjemme, da ligger jeg rolig i min egen seng og er ikke til plage for noen. Jeg tenker på de dumme tingene jeg gjorde da jeg var manisk og vil ikke vise meg ute blant folk. En gang jeg var innlagt fikk jeg en antipsykotisk medisin jeg ikke tålte. Jeg begynte å hallusinere, fikk angst og trodde at nattevakta var en djevel. En annen gang måtte jeg kutte ut lykkepillen fordi den førte meg rett opp i en mani kort tid etter at jeg begynte med den. Dette har gjort meg svært kritisk til medisiner.

Svingdørspasient

Mine svingninger ble utløst av store ytre psykososiale utfordringer og stress. Hjernen min gikk bananas og startet med å overprodusere kjemiske stoffer. Jeg ble akutt tvangsinnlagt og medisinert med enda mere kjemiske stoffer, noe som faktisk kan ha ”puffet meg over kanten” og utløst de bipolare svingningene som lå latent i min legning. Kanskje det bare var søvn jeg trengte den gangen. I utgangspunktet hadde jeg et lyst og positivt sinn. Det var først etter at jeg begynte med antipsykotisk vedlikeholds-medisin (Zyprexa) at depresjonene ble mer dominerende, langvarige og dype. Det virket også som om denne medisinen på lang sikt forsterket berg og dalbane effekten. Psykosene ble værre og når jeg så ble innlagt 2-3 ganger i året, fikk jeg bare enda flere piller. Kanskje var det denne behandlings-strategien som gjorde meg til svingdørspasient.

Antipsykotiske medisiner

Effekten av antipsykotiske medikamenter er omdiskutert. Fagfolk mener å ha observert god kortsiktig effekt, men de vet lite om langtidsvirkningene. På noen av pakningsvedleggene står det at en av bivirkningene til medikamentet kan være rastløshet, hallusinasjoner, angst eller oppstemthet. (Abilify, Risperdal, Zyprexa). Tilbakefall kan altså være en effekt av legemiddelet og ikke av selve lidelsen. Jeg synes dette er svært betenkelig, særlig siden antipsykotisk legemiddel ofte blir gitt mot pasientens vilje. Med utgangspunkt i mine tidlige erfaringer, stiller jeg meg svært kritisk til anbefalingene om lang tids vedlikeholdsbehandling med antipsykotisk medisin ved bipolar lidelse.  Jeg er ikke sikker på om nytten av legemiddelene kan forsvare skadevirkningene av dem.

Motivasjon

Jeg har allikevel tatt valget om å fjerne litt av toppene og bunnene i min mentale berg og dalbane med en kombinasjon av tre stabilisatorer. De stemningsstabiliserende medisinene jeg tar fører til en avflating i følelsene og de fysiske bivirkningene er ubehagelige. Jeg tenker at dette er et offer jeg må motiveres for. Veien frem til denne avgjørelsen har vært tung og tornefull og jeg har vært utsatt for tvangsmedisinering med antipsykotiske medisiner som ikke hadde ønsket effekt, men som har påført meg vanskelig overvekt og diabetes. Legene som gav med disse medikamentene hadde en oppfatning om at de ikke virket som de skulle fordi jeg seponerte dem. Dette er både galt og riktig. Til å begynne med seponerte jeg medisinen fordi jeg var redd for bivirkningene. Senere, da jeg tok pillene mine og allikevel ble psykotisk, trodde jo alle at det var min feil. At jeg hadde slurvet med dosetten. Heldigvis fikk jeg til slutt en behandler som sammen med meg begynte motivasjonsarbeidet om en ny medisinkombinasjon. Siden jeg har svært raske svingninger fokuserte min behandler på dem og ikke i så stor grad på psykosene. Han gav meg to stemningsstabiliserende medikamenter samtidig. (Lithium og Orfiril). Dette virker. Det er en fin gevinst å kjenne at manien ikke tar av og at depresjonene ikke blir så dype og langvarige. Det motiverer til tross for bivirkningene. Det er nå over ett år siden jeg hadde en innleggelse og nå har vi også forsiktig begynt å trappe ned den tredje stabilisatoren. (Abilify) Jeg har halvert dosen to ganger og målet er å bli helt kvitt den.

Medisinenes virkning

Når man fjerner toppene og bunnene i følelsesregisteret sitt, vil det oppleves som en avflating av følelsene. Dette er ikke en bivirkning slik jeg ser det, dette er den virkningen medisinene har. Følelsene mine er det viktigste jeg hadde så man kan si at medisinene virker gjennom skadevirkning. Uten de heftige følelsene mister jeg en hel del energi, fremdrift og kreativitet, men jeg får tilbake trygghet og forutsigbarhet. I dag kan jeg være kreativ og produktiv på et visst nivå, men jeg får aldri vite hva jeg egentlig kunnet drevet det til hvis jeg fikk være umedisinert og litt crazy i et rausere samfunn. Jeg tør ikke ta sjansen. Hva om jeg hadde skåret av meg øret?

Ikke bare sykdom

Jeg har valgt å betrakte bipolar lidelse som et talent. Med en riktig kombinasjon av medisiner, trygg bolig, forutsigbar økonomi, gode støttespillere og meningsfull sysselsetting, har jeg håp om å kunne lære meg å mestre dette vanskelige talentet.

Belastninger og følelser

Jeg tror at vedvarende psykososiale belastninger kan føre til en kronifisering av en uheldig helsesituasjon. Derfor er det svært viktig å fokusere på problemløsing og traumebehandling slik at noe av stresset kan fjernes. Sammen med min ansvarsgruppe har jeg kartlagt ressursene mine, satt meg nye mål og funnet praktiske løsninger som kan gjøre min hverdag mulig å mestre. Jeg opplever at min behandling er skreddersydd og det er jeg takknemlig for. Dette gjør at jeg er motivert for å ta de medisinene behandler anbefaler selv om de begrenser følelsesregisteret mitt.

Mestring av nye talenter

Det er ikke nok å bare ta medisiner og tro at man blir frisk. For meg har det vært viktig å øve opp nye talenter for å oppnå mestring. I arbeidslivet hadde jeg utviklet sosiale hemninger etter mange år på kontor med lite sosial omgang. Da jeg valgte å omskolere meg til lærer var det en form for eksponeringsterapi. Jeg glemmer aldri hvor inkluderende og varme de andre lærerne var da jeg begynte som mattelærer i barneskolen. Jeg likte å undervise barn, men da sommerferien kom ble jeg manisk. Etter et par år som vikarlærer med hyppige sykemeldinger, måtte jeg kaste inn håndkledet og valgte å forlate skolen. De raske svingningene er på den ene siden en ressurs; Jeg lander fort etter en mani. På den andre siden var det en stor utfordring at jeg kunne bli manisk bare i løpet av to, tre dager. Jeg valgte å søke uføretrygd.

Det har vært en utfordring å skulle fylle dagene med noe meningsfullt. Jeg har deltatt på samtalegruppe, kunst og uttrykksterapi og hatt stor glede av det. Jeg tror til og med jeg har blitt friskere av det. I spesialisthelsetjenesten skjærer de ned på aktivitetene med den begrunnelsen at de der kun skal drive med behandling. Den medikamentelle ”behandlingen” oppleves kun som symptomlindring. Tenk om ingen tar tak når pasienten er tilbake i kommunen? Asker kommune har hjulpet meg med startlån til en trivelig liten leilighet, det førte i sin tur til at jeg fikk en trygg og forutsigbar hverdag. Det at jeg, til tross for en alvorlig sinnslidelse, kan bo i min egen leilighet er selve fundamentet i min bedringsprosess.

Skriving som terapi

 I dag driver jeg litt med tegning og keramikk, men jeg liker best å skrive. Skrivingen har blitt min formidlingsform og terapi. Jeg har skrevet flere artikler fra brukerperspektivet. Noen ganger strømmer de fineste ord og setninger gjennom hodet, men jeg rekker ikke alltid å festet dem til papiret. Da er det viktig å ikke bli frustrert; Jeg tror det er svært viktig å øve opp talentet sitt. Da jeg nettopp hadde fått diagnosen, kunne jeg sitte i timevis å bare tenke. Tankene var fine og noen ganger poetiske, men det kom ikke noe ut av det. Til slutt begynte tankene å gå i sirkel. Jeg tenkte de samme tankene om og om igjen. Helt av meg selv måtte jeg finne ut at det var lurt å avbryte grublingen med aktive handlinger. Det hjalp. Jeg kunne strikke litt. Male eller gå en tur. Etter hvert fant jeg ut at det som hadde aller best effekt var å skrive. Ingen fortalte meg at dette kunne fungere som effektiv og god terapi for all min resultatløse grubling. Jeg startet med å skrive små fortellinger med fokus på psykisk helse og da jeg fikk den første artikkelen på trykk var det et skikkelig kick som på den ene siden gav en jublende følelse av mestring, men på den andre siden utløste en prestasjonsangst som nesten førte meg opp i en ny mani. Dette dilemmaet ble diskutert i mitt behandlingsteam, hvor noen mente jeg burde legge skrivingen vekk siden den trigget meg sånn. Jeg nektet og bestemte meg for å utfordre fenomenet gjennom å lære meg å mestre triggerne. Det tror jeg at jeg har lykkes med.

Det bipolare talentet

For noen år siden begynte jeg som prosjektleder for et skrive-verksted om bipolar lidelse sett fra brukerperspektivet. Resultatet ble boka ”Drøm i våken tilstand” (Abstrakt, 2013), hvor syv kvinner forteller fra sine egne liv med bipolar diagnosen og psykose. Grunnen til at vi valgte å fokusere på psykose er at det er gjort mye forskning på Schizofreni og psykose og svært lite på Bipolar psykose. De to forvirringstilstandene blir behandlet med de samme antipsykotiske medisinene.  I min historie i boka forteller jeg om hvordan en sykepleier ”hentet meg ut” av forvirringstilstanden gjennom å appellere til morsinstinktet, den dypeste kraften i mitt sinn;

”Tankene plager meg i flere dager. De går fortsatt i sirkler. En av sykepleierne forsøker å føre en samtale med meg. ”Hva heter barna dine?” sier hun plutselig. En kraft dypt innenfra får meg tilbake til et slags fokus. Jeg klarer å fortelle henne hva barna mine heter. ”Hvor gamle er de?” fortsetter hun. Jeg klarer å svare på dette spørsmålet også. Torpedotankene slakker av på farten. ”Går barna dine i barnehage?” Jeg prøver å fortelle om familiebarnehagen og mitt ansvar som arbeidsgiver og eier. Samtalen blir hakkete og rar, men dialogen hjelper meg til å få tilbake kontrollen over mine egne tanker. Plutselig ser sykepleieren medfølende på meg og sier ”Du trenger bare å få hodet over vannet.” Det danner seg et bilde inne i hodet mitt. En forklaring. Jeg er under vann og kjemper med å komme meg opp til overflaten. Mens hun snakker rolig og medfølende med meg, brister vannspeilet og jeg gisper etter luft. Tankene slutter å gå i endeløs sirkel. De begynner å pendle frem og tilbake, saktere, med en begynnelse og en slutt. Det er bedre. Jeg kan trå vannet nå og har fått hodet over. Jeg griper hendene til sykepleieren og sier ”Takk, takk, jeg skal aldri glemme deg så lenge jeg lever.” (Kristiansen et al. 2013)

Mennesker med bipolar diagnosen er ofte kreative og fantasifulle. Ett av mine kreative ”talent” er evnen til å drømme i presis grafikk, med klare farger og lyd. Også i dagdrømmer og i psykosen benytter jeg denne egenskapen. Mine drømmer og psykosebilder er som oftest logiske og løsningsorienterte. Da sykepleieren forklarte meg at jeg måtte få hodet over vannet, gav hun meg akkurat den forklaringen jeg trengte for å danne et bilde inne i hodet som kunne få en slutt på tankekjøret.

Arvelig talent

Jeg opplever at det er stort fokus på arv i fagmiljøene. Forskere jobber på spreng for å finne de genene som de antar disponerer for psykisk sykdom og når diagnosen er satt er det psykiaterne med sine medikamenter som dominerer behandlingen. Men hvordan stiller det seg dersom vi antar at det er dette drømme-talentet i seg selv som utgjør sårbarheten? Vil ikke en slik antakelse måtte medføre store endringer innen forskningsdesign, forebygging, behandling og rehabilitering? Et talent er som oftest arvelig, men dersom vi ikke øver vil vi heller ikke kunne utvikle og mestre talentet vårt. Jeg tror at et underutviklet talent kanskje kan medføre en ekstra sårbarhet eller frustrasjon i forhold til lidelsestrykket hos folk som har psykiske utfordringer.

Håp

Pasienter med diagnosen Bipolar lidelse får ofte høre at de har en kronisk og uhelbredelig sykdom. Det kan ta håpet fra oss med det samme. Da jeg begynte å betrakte svingningene mine som et talent, fikk jeg håpet tilbake, men havnet i konflikt med behandlingsteorien. Jeg

mener jeg har et visjonært og kreativt talent som jeg kan øve meg på å mestre hvis jeg får gode rammebetingelser. Behandlere tar som oftest utgangspunkt i at jeg har en sykdom i hjernen som må bekjempes med medisiner. Heldigvis jobber det mange empatiske og flinke folk i ”miljøet” på akuttavdelingene og på DPS. Det er viktig at disse hjelperne har kunnskap om at psykosen ikke bare inneholder sykdoms symptomer, men også kan være et helbredelsesforsøk, med et fordekt billedspråk som kan gi tips om hva det er pasienten sliter med;

 ”Ta bort hendene i nakken” skrek en psykotisk ung gutt som var innlagt på en behandlingsinstitusjon. Personalet forsøkte alt for å trygge han og etter hvert kom det for en dag at han hadde vært seksuelt misbrukt som liten gutt. Han hadde fortrengt dette, men minnet om overgrepene satt i kroppen og kom fram som hallusinasjoner. (Axelsen, 2009)

Medisinfrie behandlingsforløp

”Fellesaksjonen for medisinfrie behandlingsforløp” ble startet av brukerorganisasjonene for å kjempe frem et medisinfritt tilbud i Norge. Brukerorganisasjonene sitter på masse erfaring om at det er mulig å bli helt frisk uten medikamenter. Grunnbehandlingen bør være å få et trygt sted å være, en seng å sove i, regelmessige måltider og mennesker å snakke med,” står det i kampanje brosjyren. Jeg ønsker meg et slikt ”Ri av stormen hus” i kommunen. Det skulle være et lavterskel tilbud, hvor jeg kunne komme med dosetten min uten at noen straks økte dosen.  Hvis jeg kunne være der i noen dager, fikk vi se om manien blomstret av. Hvis ikke kunne noen ringe etter en taxi som kjører meg til DPS eller akuttavdelingen på det psykiatriske sykehuset jeg tilhører.

Behandling eller feilbehandling

I dag skjærer spesialisthelsetjenesten ned på stillinger som har med aktivitet å gjøre. Det er kommunene som skal ha ansvar for dette nå. Pasientene sendes raskere hjem enn før. Hvis jeg har rett i påstanden om at antipsykotiske medisiner forlenger og forsterker depresjon hos folk med bipolar diagnosen, vil kommunen og de pårørende få en øket utfordring i tillegg til at en dyp depresjon kan være livstruende for den det gjelder. Min behandler sier at det er flere med bipolar diagnosen enn schizofreni diagnosen som er kritisk til den dominerende medikamentelle behandlingsstrategien. For mitt eget vedkommende mener jeg at jeg har blitt feilbehandlet med antipsykotisk medisin i en årrekke og at det er dette som gjorde  min bipolare legning til en lidelse.

Referanser

Aarre Trond F. (2014) Dialog  no 2, SEPREP

Eva Dalsgaard Axelsen. (2009) Symptomet som ressurs. Pax forlag A/S

Kristiansen G, Rydheim S, & Thyness E. (2013) Drøm i våken tilstand. Abstrakt forlag

Når fasaden sprekker

Som erfaringsformidler innen psykisk helsefeltet, har mitt hovedbudskap vært å  utfordre stigma gjennom å forklare alvorlige psykiske symptomer som helbredelse-talent og forsøk på mestring. For å kunne bli psykotisk, slik jeg selv ble det, er det to faktorer som spiller inn; psykososial belastning (stress) og min egen sårbarhet.

I fagmiljøene opplever jeg at det er for stort fokus på arv. Forskere jobber på spreng for å finne de genene som de antar disponerer for psykisk sykdom og når diagnosen er satt er det psykiaterne med sine medikamenter som dominerer behandlingen. Men hvordan stiller det seg dersom vi antar at det er talentet i seg selv som utgjør sårbarheten? Vil ikke en slik antakelse måtte medføre store endringer innen forskningsdesign, forebygging, behandling og rehabilitering? Et talent er som oftest arvelig, men dersom vi ikke øver vil vi heller ikke utvikle talentet vårt. Et underutviklet talent kan kanskje medføre en sårbarhet i forhold til lidelsestrykket hos folk som har psykiske utfordringer? Det er ikke greit å aldri oppleve mestring.

I verdens rikeste land opplever vi nå at fasaden av vellykkethet slår sprekker. Stadig flere unge ruser seg eller får alvorlige psykiske symptomer. Er det ikke rimelig å anta at det er de følsomme som merker trøkket først? Jeg har selv opplevd vrangforestillinger og hallusinasjoner. Dette merkelige fenomenet kom som følge av en periode med intens stress i en situasjon hvor jeg hadde opplevd tap av arbeid og mye skam i forbindelse med dette. Sinnsforvirringen førte til en akutt innleggelse på psykiatrisk sykehus. Behandlingen besto av samtale og piller. Jeg sov i en uke, men da jeg våknet var jeg så sløv at jeg ikke greide å ta tak i problemene mine. Jeg ble sendt hjem med en sykemelding og flere blå resepter, til de samme problemene som før. Siden har det blitt mye ut og inn av sykehuset, uten at jeg opplevde bedring.

Vendepunktet kom først da psykososialt team i hjemkommunen min startet opp med individuell plan og ansvarsgruppe. Individuell plan er et samhandlingsverktøy hvor jeg som bruker kan sitte i førersetet selv. Min koordinator i teamet skriver referat og kaller inn til møtene og jeg bestemmer hvem vi skal invitere. Da jeg fikk individuell plan fant jeg endelig en effektiv arena for problemløsning. På sykehuset driver de stort sett med ”brannslukking”, det er selvfølgelig helt nødvendig det også, men det er hjemme i kommunen de virkelige bedringsprosessene skjer.

Men kommunene mangler lavterskeltilbud. Folk blir gående så lenge alene å streve med sine psykososiale utfordringer at de blir innlagt i spesialisthelsetjenesten til slutt. Ofte med tvang. Ofte er det først etter en akuttinnleggelse på psykiatrisk sykehus at kommunehelsetjenesten koples inn. Dette er veldig synd med tanke på at et psykisk sammenbrudd er en enorm påkjenning både for pasienten og de pårørende. Kunne ikke fastlegene hatt et visittkort til det kommunale psykiske helseteamet å dele ut samtidig som de skriver ut resept på antidepressiva?

I henhold til stress/sårbarhets modellen, hjelper det ikke bare med piller. Det må problemløsning til, slik at stresset blir redusert. Tenk på det som en brøk. Stresset skal fordeles på motstandskraften. Jo mindre stress, desto mindre sjanse for et psykisk sammenbrudd.

Bokprosjekt om psykose

Høsten 2007 var jeg på et kurs for brukere av psykiske helsetjenester på Lærings- og mestringssenteret ved Blakstad psykiatriske sykehus i Asker. I en av pausene ble kursdeltakerne oppfordret til å se på noen broderte tepper som lå på et bord. Jeg gikk bort til bordet og brettet ut et av teppene. Det var et fantastisk broderi av en edderkopp som hadde fanget "Diagnosehåndboka" i nettet sitt. Edderkoppnettet var spunnet mellom nyperoser og over fløy en sommerfugl. "Diagnoseedderkoppen lokker individer med tegn til svakhet inn i fangstnettet" stod det brodert på teppet. Jeg forstod straks at teppet måtte være laget av en person som var kritisk til psykiatrien. Akkurat som jeg. Jeg brettet ut flere tepper. Det var fantastiske broderier på dem alle. Snart oppdaget jeg et som var brodert på et dynetrekk. "Flammeherdet" stod det på stoffet. Kunstneren het Inger Emilie Nitter.

Jeg fant visittkortet hennes ved siden av teppene og tok kontakt med henne straks jeg kom hjem. Inger Emilie fortalte meg at hun hadde begynt å brodere på teppene mens hun var innlagt for å overleve det hun mente var feilbehandling av hennes bipolaritet og psykoser. Jeg hadde samme diagnose og hadde selv lenge vært kritisk til den behandlingen jeg fikk, men jeg syntes det hadde vært vanskelig å sette ord på problemet. Teppene til Inger Emilie var imidlertid en åpenbar kritikk av behandlingssystemet.

En stund senere leste jeg i medlemsbladet til Mental Helse om Siv Helen Rydheim som hadde skrevet bok om bipolar lidelse, psykose og tvang. Jeg bestilte boka og kontaktet forfatteren. I boka beskriver Siv Helen psykoseopplevelsen sin på måter jeg aldri hadde sett på trykk før. Vi oppdaget fort at vi hadde en felles oppfatning om at psykose må forstås ut fra opplevelser og erfaringer til den det gjelder.

Inger Emilie, Siv Helen og jeg møttes for å diskutere hva vi kunne gjøre med det at "kartet" åpenbart ikke stemte med terrenget. Det er alle vi med egen erfaring som utgjør "terrenget". Våre opplevelser har i alt for liten grad preget "kartet", som er fagfolkenes definisjon av psykoser.

Vi var enige om at problemet er hvordan psykosene blir tolket og forstått av pasienter, pårørende og fagfolk. Pasientene har sin egen indre opplevelse av psykosen som av og til er skremmende og full av angst. De pårørende kjemper en desperat kamp for å kontrollere at deres nærmeste ikke dummer seg ut eller gjør ting som kan utsette dem selv eller andre for fare. I fagmiljøene har den dominerende forklaringsmodellen lenge forstått psykose som en arvelig defekt eller hjernesykdom som fører til vrangforestillinger og hallusinasjoner. Det er mye som tyder på at denne gamle sykdomsteorien er et blindspor. Forskere har ikke funnet genene som disponerer for psykiske lidelser skriver blant annet Roar Fosse, forsker og psykologspesialist i Vestre Viken helseforetak. Det er derfor på tide å forlate den ensporede biologiske forklaringsmodellen. Den nye epigenetiske forskningen (forskning på en rekke mekanismer som bidrar til å skru gener av og på) på alvorlige psykiske lidelser tar utgangspunkt i at tidlige traumer og relasjonsstress kan føre til alvorlige psykiske reaksjoner som mani og psykose.

I dette bokprosjektet har vi støttet oss til teori som forklarer psykose som reaksjoner på psykososial overbelastning i kreative og talentfulle sinn. Gjennom drøftinger og diskusjoner med andre psykoseerfarere har vi kommet frem til at mani og psykose ikke bare inneholder hallusinasjoner og vrangforestillinger, men også tips og hint om hva som er årsakene til de psykiske problemene. Gjennom å kartlegge og forsøke å tolke våre egne psykoseopplevelser, fant vi sammenhenger mellom stressnivå og utbruddene av psykose. Men vi avdekket også at psykoseopplevelsene hadde hatt både mål og mening for den enkelte. Det hadde vært som om vi "drømte i våken tilstand", at i de fleste av psykosene våre hadde underbevisstheten forsøkt å komme med kreative løsningsforslag på sterke livskriseproblemer. Psykosene var derfor ikke bare en virkelighetsflukt, men også et forsøk på å finne løsninger. Utbruddet av psykosen kan således forstås som en tildekket egenkraftmobilisering som forsøker å motvirke reelle psykososiale overbelastninger ved å sette fornuften til side. Hvis vi forstår psykosen som en mestringsstrategi vil de psykoseutsatte selv og hjelperne deres lettere kunne forstå hvilket bedringspotensial som finnes hos den som rammes. Uten omsorgsfull behandling og korrigeringer utenfra kan psykosen stagnere i en helseskadelig tilstand som vanligvis oppfattes som en hjernesykdom.

I fagmiljøene er det vanlig å tenke at det skal "legges lokk" på psykoseopplevelsene ved ikke å snakke om dem. Det er kanskje riktig å ikke snakke om disse opplevelsene mens psykosen er på sitt mest blomstrende, men når intensiteten avtar noe, har vi selv opplevd at erfaringsutveksling, tolking og analyse av psykosebildene har vært avgjørende og viktig i våre egne helingsprosesser. Vi opplevde at det var primært fokus på sykdom og medisiner i behandlingen, og liten interesse for det vi hadde med oss av ressurser og kreativitet, som kunne ha bidratt svært mye til å bringe oss ut av de "syke" delene av psykosetilstanden. Gjennom systematisk å ta i bruk og videreforedle det potensiale vi fant i psykosebildene, har vi opplevd en stor grad av tilfriskning og mestring.

Siv Helen og jeg bestemte oss for å starte et samarbeid fra Asker, for å forsøke å komplimentere de "kartene" som fagmiljøet bruker på bipolar lidelse i dag. Vi oppdaget at schizofrenidiagnosen hadde fått mye fokus og forskningsmidler, men at det var lite norsk materiale som omhandlet bipolar lidelse. Begge lidelsene er "kjente" psykoselidelser og medisinene som brukes er de samme. Det som er karakteristisk for den bipolare psykosen er at den lettere kan "blomstre av" helt av seg selv.

Bipolar lidelse er en stemningslidelse som kjennetegnes av unormalt kraftige utslag av oppstemthet eller nedstemthet. Diagnosen deles inn i bipolar 1, den mest alvorlige varianten, og bipolar 2 som ikke har psykosesymptomene. Det er mange pasienter som først får bipolar 2 og som senere utvikler bipolar 1. Vi tenkte at et fokus på den bipolare psykosen kunne få frem noen opplysninger om psykoselidelse som fagmiljøet har gått glipp av fordi fokuset hittil i så stor grad har vært rettet mot schizofreni. Det som er spesielt for bipolar lidelse er at psykoserisikoen befinner seg både på toppene og bunnene av de følelsesmessige svingningene.

Det er derfor svært viktig at vi nå bidrar til at fagfeltet får nye og oppdaterte "kart" som gjør at både fagfolk, pårørende og pasienter får hjelp til forstå og bevege seg på nye og bedre måter i psykoseterrenget.

Etter hvert vokste det frem er ønske om å utvide vårt lille nettverket. Siv Helen og jeg bestemte oss for å starte et skriveverksted for personer som har en bipolar diagnose og som har opplevd å være psykotiske. Vi ønsket å samle personer med erfaringer fra depresjon, mani og psykose i et prosjekt hvor deltakerne skrev ned og reflekterte over egne psykoseopplevelser. Målet var å gi gruppens deltakere mulighetene til å oppleve den samme rehabiliterende prosessen vi selv hadde erfart. I tillegg ønsket vi at prosjektet skulle munne ut i en bok til nytte og inspirasjon for andre.

Det psykiske helsefeltet mangler fortellinger om de utfordringer og likhetstrekk som forekommer hos mennesker som har en alvorlig bipolar lidelse. Mange klarer å mestre psykiske utfordringer gjennom aktivt å ta i bruk egne iboende ressurser, og ikke bare overgi seg passivt til det de blir fortalt er en arvelig biologisk forårsaket sykdom.

Vi sendte ut en åpen invitasjon til skriveverksted og fikk etter hvert samlet en gruppe som hadde lyst til å skrive om erfaringene sine. Vi startet med et skrivekurs i Asker, ledet av forfatteren Kjersti Vold og fortsatte prosessen ved bruk av sosiale medier og veiledning på e-post. Et populært biprodukt i prosjektet oppstod da vi tilfeldigvis opprettet en gruppe på Facebook som vi døpte "Erfaringsnettverket". Gruppa vokste raskt med mange nye aktive medlemmer. Erfaringsnettverket er en åpen gruppe hvor folk kan utveksle erfaringer fra psykisk helsearbeid, sammenlikne dem og gi hverandre omsorg, støtte og gode råd. Det r har også vært mastergradsstudenter innom gruppa og rekruttert intervjuobjekter til sine oppgaver.

På skriveverkstedet har vi bevisst utfordret sykdomsteorien og oppmuntret deltakerne til å betrakte sine psykiske reaksjoner som en mestringsstrategi og et talent med sensitivitet og reaksjonsevne. Vi ønsket å starte skriveprosesser som skulle strekke seg over tid, og som kanskje også ville oppleves som nyttig og rehabiliterende for deltakerne. Vi knyttet til oss en ergoterapeut som også er journalist og startet med å be deltakerne om å notere ned sine opplevelser og erfaringer i en kort tekst. Med utgangspunkt i disse første notatene har redaksjonskomiteen – bestående av Else Merete Thyness, Siv Helen Rydheim og meg selv –  oppmuntret og veiledet deltakerne gjennom skriveprosessen hele frem til alle bidragsyterne hadde levert hvert sitt frittstående kapittel. Etter ett år med skriving hadde vi frembrakt ni solide bidrag som vi tok med oss til Abstrakt forlag for videreforedling frem til bok.

I denne boka stiller vi spørsmålet om det rett og slett er slik at det er normalt å oppleve alvorlige psykiske reaksjoner når vi utsettes for et altfor stort sosialt press, og om det er slik at det er de mest følsomme som merker trykket sterkest. Forskning viser at miljøpåvirkning spiller en viktig rolle ved utvikling av bipolar lidelse. Kanskje er ikke dette en sykdom, men heller et sunnhetstegn å være i stand til å reagere når de psykososiale utfordringene blir for store.

Det er mange bipolare som ikke oppfatter seg selv som syke. De får stort sett høre at de mangler sykdomsinnsikt. Vi tror at vedvarende stor belastning kan føre til kronifisering av en uheldig helsesituasjon dersom det fokuseres på symptomene på bekostning av å søke etter praktiske løsninger på de situasjonene som frembringer opplevelsene av å være under stort press. Vi ønsker med boka å rette et søkelys på hvordan problemløsning og traumebehandling kan finne sin naturlige plass i behandlingen for de av oss som ikke bare har lette psykiske plager. I dag fokuseres det for lite på kartlegging av tidligere traumer og stress i behandlingen av denne gruppen. Dersom bipolar lidelse er en belastningsskade, har vi en stor utfordring med behandlerne som mangler relevant kunnskap. Vi håper at denne boka kan være med på å utvide behandlernes horisont. Nesten all informasjon om hvordan de psykiske reaksjonene oppsto, må komme fra pasienten selv eller pasientens pårørende. Derfor må behandlere både kunne lytte, og være i stand til å fortolke det pasienten eller pårørende forteller uten å redusere dette til symptomer på biologisk patologi.

Vi ser på oss selv som varslere om en behandlingskultur som ikke synes å være bærekraftig. I skriveverkstedet har deltakerne vært opptatt av komplekse, kulturelle problemstillinger som samliv, seksualitet, religion og politikk. Det behandlere ikke forstår oppfatter de ofte som hallusinasjoner og vrangforestillinger, mens det i stedet kan være et varselskrik som burde kartlegges og analyseres i en større sosial sammenheng. Det har lenge vært kjent at bipolar lidelse ofte rammer folk med evner for kunstnerisk utfoldelse og abstrakt tenking. Ved å betrakte lidelsen som sensitivitet og talent, ønsker vi å utfordre det psykisk helsefeltet til å tenke mer kreativt og løsningsorientert i samhandling med de som erfarer psykose. Men vi ønsker også å utfordre de negative og stigmatiserende holdningene som de med en bipolar legning ofte blir møtt med. De fleste er ikke farlige! Vi er følsomme og empatiske mennesker som har opplevd større psykiske utfordringer enn det vi på et gitt tidspunkt klarte å takle. Vi søker omsorg og medmenneskelighet som alle andre. Med denne boka håper vi på å kunne fortelle om "vrangforestillingene" våre på en slik måte at det vekker nysgjerrighet og vilje hos fagfolk og andre til å være gode hjelpere på den lange veien tilbake med tilfriskning.

Definisjonsmakt, Tidskrift for psykisk helsearbeid

Fortelling til nr. 2, 2010

Definisjonsmakt

Gunn Helen Kristiansen

gunnhk@student.hf.uio.no

«Vi har en mistanke om at du lider av en alvorlig psykisk sykdom» sa legen til meg og hele min verden falt i grus. Fordi mine pårørende bekreftet at det var en opphopning av manisk-depressiv lidelse i familien, ble jeg også definert som syk. «Sykdommen skyldes en arvelig biologisk sårbarhet i hjernen din» sa legen og så ble det ikke gjort noen flere forsøk på å finne årsaker eller sammenhenger på hvorfor jeg var blitt syk. Jeg ble rett og slett definert som kronisk og uhelbredelig syk og resten av behandlingen skulle dreie seg om å overtale meg til å ta medisiner. «Men jeg føler meg ikke syk» svarte jeg trassig. «Jeg føler at det er miljøet jeg lever i, som er «sykt» og at jeg er en av dem som har arvet evnen til å reagere og finne på kreative løsninger.» Legen stirret alvorlig på meg. «Alle vi andre blir jo ikke syke. Du har en genetisk sårbarhet...» Jeg avbrøt han og startet på en lang forklaring om at jeg ikke betraktet mine psykiske reaksjoner som en sårbarhet, men mer som et talent. «Kanskje det er våre forfedres guder som har utpekt en del av oss til å være levende sensorer for godt og ondt her nede på jorden og at de psykiske reaksjonene våre er rene nådegaver.” sa jeg og fortsatte frekt ”Kanskje jeg heller burde behandles som en klarsynt spåkone enn som en syk person.» Legen fortsatte å stirre på meg med en bekymret rynke i pannen, men han var ikke direkte avvisende heller.

Da jeg slapp ut fra sykehuset startet min personlige vendetta; Jeg skulle angripe en definisjon!

«Jeg er ikke syk» gikk jeg rundt og sa. «Jeg er veldig, veldig frisk. Det er dere som er syke. Dere reagerer jo ikke på urettferdighet og emosjonelle belastninger sånn som jeg gjør. Er det ikke meningen at vi skal reagere med følelsene våre og forsøke å rette opp det som eventuelt er galt?» Det var mange som trodde på meg en god stund. Noen fulgte ivrig med på mine forskjellige prosjekter og tiltak, men etter hvert opplevde venner og familie gang på gang at jeg ble mer og mer oppkavet og manisk. Selv om de forsøkte alt de kunne med å jorde meg til bakken var det ikke alltid de klarte det og til slutt måtte de kjøre meg til sykehuset hvor jeg kunne få behandling for sårbarheten min.

Et av hovedprosjektene mine har alltid vært miljøvern. Helt i starten kunne et tegn på en kommende mani være at jeg begynte å se søppel overalt. Helt rasjonelt tror jeg ikke det i perioder av livet mitt hoper seg opp mer søppel enn ellers, det er vel heller sånn at sansene mine åpner seg mer når jeg blir stresset. Jeg husker en gang jeg gikk på tur i en fase hvor jeg var utsatt for stort emosjonelt stress. Langs veien var det akkurat som om rusk og rask ”sprang” i synet på meg. Det kunne det virke som om sigarettsneiper og iskrempapir ble ekstra skarpt iakttatt av sansene mine og jeg fikk en nervøs uro i hele kroppen. Jeg begynte å føle sterkt på at jeg burde gjøre noe med det. Det første jeg tenkte var at jeg burde kontakte styret i blokka jeg bodde i for å arrangere en «Rusken-aksjon». Men på en eller annen måte må jeg ha forstått at det var urealistisk at borettslaget mitt skulle ha aksjoner hver gang jeg begynte å «se» søppel. Det ble til at jeg hentet en sekk og begynne å plukke søppel selv. Når søppelsekken var halvfull og det var pent og ryddig rundt der jeg ferdes til daglig skulle man jo tro at problemet var løst, men sånn er det altså ikke for en som har en bipolar lidelse. Da jeg åpnet døra og kikket inn i søppelboden, åpnet det seg et helt nytt problem; Hvor blir dette søppelet av? Jeg ble stående ubesluttsomt mens jeg for mitt indre øye så hvordan søppelsekken jeg nettopp hadde plukket ville bringes til søppelfyllingen sammen med alle de andre søppelsekkene og danne store søppelberg som barnebarna mine ville arve. Dette ble jo slett ikke riktig. Jeg hadde bare samlet søppel som lå jevnt fordelt utover og var nå i ferd med å sende «problem-sekken» videre til neste instans. Løsningen hjernen min ganske kvikt kom opp med var kildesortering og den som hadde ansvaret akkurat her og nå, det var meg. I borettslaget mitt var søppelbodene organisert som små enkeltstående treboder spredt rundt omkring mellom blokkene. De var ganske små og søte, akkurat som gammeldagse uthus. Søppelboden min hadde to konteinere; en for papir og en for alt mulig annet avfall så noe kildesortering var allerede organisert på den tiden. Dessuten stod det et par helt fine barneski stablet opp langs den ene veggen. Disse observasjonene inspirerte meg. Jeg lurte litt på om jeg skulle hive søppelposen min i konteineren for papir som en symbolsk protest på det jeg fra nå av betraktet som meningsløst forbruk, men jeg kom frem til at det bare ville gi søppelmannen et irriterende problem. Jeg var jo «den gode engel» her nede på jorden og skulle jeg få til noen positive endringer så måtte det handles med velvilje og respekt. Jeg ble fylt av energi og løp inn etter klistremerker og et rødt sløyfebånd. Båndet brukte jeg til å knytte igjen sekken med og klistremerkene var gullstjerner som jeg klistret over hele den sorte søppel sekken før jeg la den pent opp i riktig konteiner. Da jeg skjønte at jeg ikke kom særlig videre på det praktiske planet der ute i boden, gikk jeg inn og forsøkte å få et overblikk over tidligere trinn i prosessen fra nyttig vare og til søppel. Det var tusen ting å gripe fatt i; Emballasje for eksempel. All frukten min lå i små likposer av plast. Jeg kom frem til at all plasten måtte sorteres ut for seg og satte i gang med dette. Jeg tok en vaskebøtte fra badet og laget organisk kompost i kjøkkenskapet. Planen var å grave kompostmassen ned i blomsterkassen på terrassen senere. Jeg satte meg ned og skrev brev til styret om ikke vi kunne sette av en av søppelbodene til «bytte-bod» hvor folk kunne sette inn det de ikke hadde bruk for lenger slik at det kunne komme andre til nytte. Det er mulig at jeg også foreslo at borettslaget kunne ha høner og kaniner i søppelbodene dersom vi klarte å motivere for gjenbruk og mindre avfall. Det ballet på seg med andre ord og etter en snau uke var jeg såpass manisk at jeg ble innlagt på psykiatrisk akuttavdeling. I journalen min står det ett eller annet om at jeg mente jeg var spesielt utpekt til å ta ansvar for hele jordas miljø og jeg ble tvangsmedisinert for å gi slipp på denne vrangforestillingen.

 I stressede situasjoner kan mine bekymringer utløse en psykisk kjedereaksjon som fører til mental overbelastning i form av en mani hvor jeg både ser og hører unaturlige ting. Jeg tror grunnen til at jeg blir oppkavet og manisk skyldes at jeg tar ansvar og forsøker å løse abstrakte problemer som egentlig er for komplekse for meg fordi jeg mangler kunnskap om emnet. Jeg tror at dersom jeg unngår stress og tilegner meg ny lærdom vil jeg etter hvert ha større mulighet for å kunne mestre en mani eller enda bedre; kunne avverge den helt. Behandlerne på akuttavdelingen jeg ble innlagt på betraktet symptomene mine som vrangforestillinger som en bekreftelse på at jeg allerede hadde en alvorlig og uhelbredelig sinnslidelse forårsaket av en biologisk feil i hjernen. Vi fikk en konflikt mellom to forskjellige virkelighetsoppfatninger. Legene ville gi meg medisiner som skulle ”fikse” feilen, mens jeg ville ha hjelp til å analysere og tolke symptomene for å lære meg å mestre dem. Årsaken til at vi fikk en konflikt som endte med et tvangsvedtak skyldes trolig at psykiatrien ikke har tradisjon for å betrakte symptomene som en ressurs når det dreier seg om de alvorligste psykiske lidelsene. [i][ii] ”Pasienten er svært hektisk og rydder og romsterer i alle rom”, står det i journalen min. På en akuttavdeling fokuseres det som regel på å gi medisiner som demper symptomene og som sløver og passiviserer pasienten. Hvis pasienten ikke er enig i behandlingen, kan legene si at hun mangler sykdomsinnsikt og medisinene blir gitt med tvang og makt. Tenk om legene heller kunne definert meg som frisk? Eller rettere sagt litt for frisk. En naturlig tilnærming ville da kanskje være å forsøke å roe meg ned ved hjelp av samtale, et ullteppe og en kopp te, forsøke å motivere meg for å ta noe å sove på eller rett og slett prøve å veilede meg gjennom kildesorteringsmanien så skånsomt og omsorgsfullt som mulig. På psykiatriske sykehus blir det i dag gjort begge deler. Noen steder har de litt for stort fokus på medisiner, andre steder er de åpen for litt mer utradisjonelle metoder. Det er forskjellige holdninger, kulturer og definisjoner fra sted til sted. Noen dager tåler legene lite og andre dager tåler legene mye. Noen ganger er legene helt på tuppa fordi enda en «psykiatrisk pasient» har begått et gruefullt drap. Andre ganger kan det herske en rent munter og harmonisk stemning på avdelingen, særlig hvis noen har tatt initiativet til å steike vafler.

Som medlem av gruppa «psykiatrisk pasient» har jeg fått kjenne på kroppen hvilken enorm makt stigmatisering har. Pressen er flink til å være unyanserte når de skriver om psykiatriske pasienter. Alle blir skåret over en kam og omtalt som tikkende bomber og potensielle voldsutøvere. Det er vel et ørlite snev av realitet i det også. Til og med en fredselskende, nynnende, bollebakende husmor som meg kan voldsom på toppen av en mani. Særlig hvis jeg føler meg misforstått og urettferdig behandlet. Derfor er det helt avgjørende for meg at jeg kommer tidlig til behandling. Aller helst vil jeg at dørene til sykehuset skal åpne seg så snart jeg kjenner de aller første varselsignalene. Jeg mener det er viktig og riktig å konsentrere behandlingen om å forebygge og forsøke å avverge en mani mens jeg fortsatt er samarbeidsvillig. Da er det viktig å bli enige om hva vi skal samarbeide om. Psykiaterne mener at vi skal samarbeide om at jeg frivillig tar medisinene som blir tilbudt meg i store doser, men jeg selv mener at vi må samarbeide om hvordan jeg skal komme meg gjennom en eventuell mani med så lite økning av medisindosene som overhode mulig og med fullt fokus på andre terapeutiske metoder og tiltak. Min mangeårige erfaring med bipolar lidelse har lært meg at det er mulig å komme seg helskinnet gjennom en mani hvis man får riktig veiledning med fokus på omsorg. Jeg kan bekrefte at samtale oftere virker som effektiv terapi i motsetning til neddoping og innesperring som heller kan provosere og gjøre meg så utrygg at manien eskalerer.[iii] Hvis min subjektive opplevelse av behandlingen jeg får på akuttavdelingen er at behandlingen ikke hjelper, men tvert imot fører til at jeg føler at jeg får redusert min livskvalitet og psykiske helse, hva kan hensikten med behandlingen være da? [iv][v]

Da jeg fikk diagnosen manisk-depressiv lidelse startet jakten på litteratur om sykdommen. Jeg var spesielt på utkikk etter forfattere som selv hadde denne lidelsen og som skrev om sine egne erfaringer. En av bøkene jeg fant var ”Mitt urolige sinn”, av Kay Redfield Jamieson, som selv er professor i psykiatri og manisk-depressiv. En av de store faglige utfordringene hun møter i sitt arbeid er spørsmålet om retten til å behandle. Etter å ha byttet jobb en gang gruet hun seg for å fortelle sjefen sin om sykdommen, men under samtalen strekker han hånden frem og legger den over hennes mens han sier; ”Kjære Kay, jeg vet du har en manisk-depressiv sykdom. Hvis vi kvitter oss med alle manisk-depressive ved det medisinske fakultetet, ville vi ikke bare få et langt mindre fakultet, men det ville også bli langt kjedeligere.” [vi]Det er et hav av forskjell mellom å bli betraktet som en kreativ ressurs og en ”tikkende bombe”. Det er også et hav av forskjell mellom å bli betraktet som å være gal og full av vrangforestillinger eller å være en svært sensitiv person med et eget ”talent” for å finne på kreative løsningsforslag inne i hodet.

Søppelhistorien utviklet seg et skritt videre en gang jeg var på besøk hos søsteren min i Drammen. Jeg skulle kaste noe matavfall og da jeg åpnet kjøkkenskapet oppdaget jeg at det stod to søppelbøtter der. En for organisk avfall og en for ”annet”. Jeg ble imponert. Ute på gårdsplassen var søppelet organisert på samme måte. I Drammen kommune hadde de satt kildesorteringen i system. Søsteren min viste meg hvordan hun kastet matrester i den ene bøtten, mens den andre var til annet avfall. Hun brettet melkekartonger, sorterte plast og avispapir og leverte barnas gamle ski til loppemarked. Det pussige er at etter denne leksjonen hos min søster så har jeg ikke ”sett” søppel mer. Det virker som om jeg har fått den lærdommen jeg trengte slik at ”søppel-psykosen” ikke lenger har noe å fortelle meg. Siden jeg fikk kunnskap om en god måte å håndtere avfall på, blir ikke hjernen min lenger provosert når den registrerer søppel overalt. Problemet er løst og jeg kan fokusere på andre ting.

Alle mine psykiske problemer ble selvfølgelig ikke løst med den lærdommen jeg fikk om søppelhåndtering. Jeg kan fortsatt få tilløp til manier, men nå har jeg lært meg teknikker for å fange opp tidlige varselsignaler og forsøke å håndtere dem før de utvikler seg til alvorlige symptomer og manier. Som regel er det emosjonelt stress som trigger frem varselsignalene. Et tidlig varsel er mindre søvnbehov og økt energi, kribling eller uro. Dette fører i sin tur til ofte til grublerier om svært komplekse psykososiale problemstillinger. Nå har jeg lært meg at jeg ikke skal bli sittende å gruble, men at jeg må forsøke å bryte opp tankerekken med en aktiv handling. En veldig fin måte å bryte opp en håpløs tankerekke på er å kontakte andre mennesker og prate litt med disse om temaene jeg går og grubler på. Problemet med å kontakte andre mennesker i denne fasen er at de ganske fort vil oppdage at jeg er litt gira. Mine pårørende er særlig vare for stemningssvingningene mine. Så fort jeg blir litt ekstra hektisk eller ler litt for høyt har de alle antennene ute og vil gjerne få meg innlagt. For sikkerhets skyld. Kloke av skade som de jo er. I utgangspunktet er jeg enige med dem. En innleggelse, for å få hjelp til å avverge en mani, hadde vært det beste. Men problemet med en innleggelse er at jeg ikke har noen garanti for at psykiaterne vil samarbeide på mine premisser. Psykiaterne har lange tradisjoner for å tenke at min sinnslidelse er kronisk og uhelbredelig og at den skyldes en medfødt feil hjernens biologi. Mine forsøk på å forklare hva det er jeg går rundt og grubler på kan i denne fasen lett oppfattes som om det ikke har noen rot i virkeligheten. Særlig hvis det er symptomer behandlerne er innstilt på å lete etter. Behandlere leter som regel etter en bekreftelse på at pasienten er syk elles ville det jo være logisk å skrive pasienten ut igjen med en gang. Hvis legen finner mange nok varselsignaler og symptomer vil han kunne definere meg som manisk eller psykotisk siden det allerede står i journalen min at jeg lider av denne diagnosen. Dersom legen allerede har definert meg som manisk har jeg minimale muligheter til å overprøve han selv om jeg selv er fast bestemt på at jeg bare er litt hyper. Hvis legen mener jeg er manisk eller psykotisk, øker han medisindosen, selv om jeg gråter og bønnfaller han om å la det være. Dersom jeg forsøker å fortelle om mine teorier om psykose og om de tiltaktene jeg mener kan være en bedre hjelp for meg så kan legen si at jeg mangler sykdomsinnsikt og at mine utsikter til bedring vil bli svekket. Selv om jeg har kommet frivillig til behandling så kan legen når som helst fatte et vedtak om tvang. Jeg kan klage til kontrollkommisjonen, til fylkesmannen til statsråden og til kongen, men ingen ting kommer til å hjelpe. Makten ligger hos psykiaterne og de har en posisjon som gjør at de kan bruke tvang for å gjennomføre den behandlingen de selv har definert.

En ny retning innen forskningen på psykiatri feltet setter søkelys på miljøpåvirkninger i form av stressbelastninger som mulig årsak til utbrudd av psykiske lidelser. [vii]  Den nye forskningen gir en forståelse av psykiske reaksjoner som harmonerer mer med mine erfaringer og virkelighetsoppfatning. I den videre forskning og utvikling på psykiatrifeltet mener jeg det er viktig at pasientens subjektive opplevelser og erfaringer trekkes inn i alle ledd og vektlegges. Mitt håp er at erfaringskompetanse en dag blir likestilt med skolemedisinen og at vi får en debatt mellom likeverdige om hvem det er som skal ha fullmakt til å definere virkeligheten.

---

[i]           Axelsen, E. D. (2009). Symptomet som ressurs. Oslo: Pax Forlag. ss. 15-19.

[ii]              I psykiatrien er det slik at de alvorligste tilfellene (schizofreni og bipolar lidelse) skilles ut som en egen gruppe. Etter at pasienten først har havnet i denne gruppen, blir symptomene registrert som ”tegn på galskap” og ikke som en bønn om veiledning og hjelp. Det er de samme speisalistene som har behandlingsansvaret som også har definert sykdomskategoriene for de to gruppene. Faren med denne praksisen er at vi kan få en selvoppfyllende profeti, hvor det blir umulig for pasienten å bli helbredet fra sin diagnose.

[iii]             I sammendraget i sin doktoravhandling skriver Toril Borch Terkelsen at i tradisjonell psykiatri blir ”sykdomsinnsikt” forstått som at pasienten forstår og er villig til å ta antipsykotiske medisiner. Terkelsen, Toril Borch. ”Håndtering av engler og UFOer i en psykiatrisk avdeling”. Avhandling for PhD. Universitetet i Bergen. 2010.

[iv]             Den offisielle målsetningen på psykiatrisk behandling er å hjelpe pasienten til et selvstendig liv, men behandlingsmetodene gir også mulighet for styring og kontroll av pasientenes tenke- og ytrings evne og autonomi.

[v]              Norvoll, R. (2007). Det lukkede rom. Avhandling for dr. polit. Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi. Oslo: Universitetet i Oslo.

[vi]             Jamieson, K. R. (1996). Mitt urolige sinn. Oslo: Hjemmets bokforlag. s. 204

[vii]            Read, B. F. (2009). Time to abandon the bio-bio-bio model of psychosis. Epidemiologia e Psichiatria Sociale, 18, 4.