Opptrappingsplanen virker

Mandag den 8. februar 2010 skriver psykiater og professor John E. Berg i et debattinnlegg i Aftenposten; at de faglige ressursene forsvinner fra psykiatrien som en konsekvens av opptrappingsplanen. De vanskeligste lidelsene i psykiatrien må nå takles av ikke-spesialister som f. eks sykepleiere og sosionomer, skriver Berg. Jeg sendte et svar til innlegget, men svaret mitt ville ikke Aftenposten trykke.

HVEM ER SPESIALISTENE I PSYKIATRIEN?
Jeg har 14 års erfaring som psykiatrisk pasient og hadde noen tatt seg bryet med å spørre meg, ville jeg svart at det er meg selv som er eksperten i min egen helbredelsesprosess. Den neste på lista over de hjelperne som har hatt størst betydning for min rehabilitering er miljøpersonalet i spesialisthelsetjenesten som var aktive i dialog med meg da jeg hadde det som tøffest. Mange av dem var ufaglærte vikarer, men de hadde en intuitiv omsorg og en hverdagslig tilnærming som virkelig hjalp meg å få kontroll over tankekaoset. En annen svært effektiv faglig ressurs er den psykiatriske sykepleieren som treffer meg hver uke, enten på kontoret i kommunen eller hjemme hos meg selv. Sammen med henne finner jeg frem til små praktiske tiltak i hverdagen som kan hjelpe meg å balansere de psykiske belastningene slik at jeg kan unngå det emosjonelle stresset som så ofte før har ført til en innleggelse. Den tredje viktige ressursen er sosionomene som hjalp meg å få oversikt over økonomien og som støttet meg hele veien da jeg trengte råd og hjelp til å få lån til min egen bolig. Den fjerde viktige ressursen er saksbehandlerne på NAV som hjalp meg med omskolering og tilrettelegging av arbeid og aktiviteter. I tilleg til de profesjonelle aktørene kommer familie og venner naturligvis inn og er betydelige ressurser jeg har nytte av hver eneste dag. Nederst på lista over dem jeg regner som ressurser og spesialister rangerer jeg psykiaterne. Sant og si betrakter jeg dem som et nødvendig onde. Grunnen til at psykiaterne blir rangert nederst på min liste over gode hjelpere er rett og slett fordi mange av dem ikke har forstått betydningen av å arbeide som et likeverdig medlem av et tverrfaglig team. Jeg mener målet for min psykiatriske behandling må være å hjelpe meg til å kunne leve et best mulig liv med min diagnose. Min erfaring med opptrappingsplanen er ikke at ressursene forsvinner, men at nye og effektive ressurser slipper til på en behandlingsarena som tildligere var dominert av psykiatere.

Mange av psykiaterne som har gjort karriere i den gamle asyl-kulturen føler nå at deres status og posisjon blir truet. Det kan kanskje oppleves som en karrieremessig nedtur å skulle omstille seg fra å være fag-spesialist, med eksklusiv rett til å behandle en vanskelig pasientgruppe og til å være et likeverdig medlem av et tverrfaglig team? En vanlig metode til å spre frykt og usikkerhet er å "skremme" pårørende og befolkningen ellers med at de "faglige ressursene" forsvinner fra psykiatrien. Mange pårørende er livredde for å stå alene med ansvaret for den sinnslidende når de psykiske reaksjonene melder seg med full styrke, men det er jo nettopp derfor det er så fint at vi har psykiatriske sykehus og DPSèr med døgnopphold hvor det jobber flinke fagfolk fra flere yrkesgrupper.

Min psykiatriske sykepleier i kommunen har hjulpet meg å lage en beredskapsplan hvor vi har listet opp eventuelle varselsignaler som beskriver hvordan jeg oppfører meg når en mani er under oppseiling. I planen finnes en liste over aktuelle telefonnummer og navn på behanlere som kan kontaktes i slike tilfelle. Denne planen har mine pårørende fått og siden de vet hva de skal gjøre og hvem de skal kontakte dersom jeg får unaturlige psykiske reaksjoner, så kan de slappe mere av. Etter at vi laget planen og delte den ut til mine nærmeste, kunne jeg også slappe mere av, siden jeg hadde fått en forutsigbarhet om hva som skulle skje neste gang jeg ville få det vanskelig. Denne tryggheten har ført til at jeg ikke får så hyppige episoder lenger og derfor ikke så ofte trenger innleggelse på en institusjon. Det er alle ressurspersonene i det tverrfaglige behandlingsteament mitt som har vært med på å utvikle beredskapsplanen. I tilegg treffes hele teamet annenhver måned for å samarbeide om min rehabilitering.

Mine pårørende er ikke interessert i at jeg skal være dopet ned og innesperret på psykiatrisk sykehus lenger en det som er høyst nødvendig. Det de er opptatt av er at jeg skal få raskt hjelp på riktig nivå, akkurat når jeg trenger det. Men den tradisjonelle asyl-psykiatrien er ikke tilpasset våre forventninger. Når en person begynner å få psykiske problemer må han vente til han blir syk nok til å kunne legges inn på en akuttavdeling. Ofte skal det et tvangsvedtak til for å få behandling. På akuttavdelingene hersker psykiaterne i en hierarkisk maktstruktur hvor pille-spesialisten har maktposisjonen og sykepelerne er hans lojale undersåtter, hvis oppgave er å administrere pille utdelingen. I institusjonen dominerer sløvhet og passivitet pasientene. Ikke rart at mange protesterer på det de mener er feilbehandling og nekter å ta medisinene sine. Da kan "spesialisten" fatte tvangsvedtak og pasienten får medisinen satt med sprøyte. Når pasienten var blitt sløv og passiv nok, ble han sendt hjem til mor. Dette er i ferd med å endre seg nå. Vi har hatt en opptrappingsplan i psykisk helsearbeid som jeg personlig har erfart at har ført til en mye bedre og mer effektiv behandling. Snart kommer også samhandlingsreformen som forsterker alle de elementene jeg allerede har opplevd at er virksomme. For å oppnå en lenge ønsket faglig utvikling i psykiatrien, mener jeg det er helt avgjørende at psykiaterne gir slipp på sin eksklusive maktposisjon på toppen av et maktfokusert hierarki med behandlingsmetode basert på altfor snevre og ensidige teorier og snarest mulig lærer seg å samarbeide i tverrfaglige team med fokus på at pasienten er en fullverdig ressurs i en helbredelsesprosess med mål og mening.

Nattens Dronning

På onsdager går EM og jeg på Gudinnedans. Ja, jeg har støttekontakt. Verdens beste. På onsdager danser vi på Hvalstrand. Instruktøren tenner lys og vi trekker Tarotkort før vi danser. Sist gang fikk jeg Trollkvinnen-Nattens Dronning. Vi måtte smile litt da EM og jeg......

For 5 år siden ble jeg kav psykotisk etter å ha lest DaVinci-koden dag og natt. Jeg "svei av" bankkortet mitt og brukte alle pengne jeg hadde på lønnskontoen til å kle meg opp som Nattens Dronning. Det ble sort silke og sølv tilbehør. Jeg mente selv jeg var mer enn en heks, altså landet jeg på Nattens Dronning. I all min kunnskap og visdom var jeg alle andre overlegen. Freud var en liten dust, mens jeg forsto alle ting i sin opprinnelige psykologiske sammenheng. Jeg var uovervinnelig. Selv på Akutt-avdelingen på Blakstad var jeg det. Alle andre var som små kryp og krek å regne. Jeg hadde hatt en åpenbaring. Jeg hadde sett Lyset! Men det var vanskelig å sette ord på det. Jeg klarte ikke å overbevise, så jeg ble tatt for å være svært syk. De medisinerte meg kraftig, men de klarte aldri å knekke meg helt. Åpenbaringene mine kan ingen ta fra meg. Jeg bestemte meg for å kjempe for det jeg hadde sett og forstått. Den kampen pågår også i dag. Jeg prøver å sette ord på "synene" mine. Ofte er ikke ord nok. Sammenhengen de står i er viktig. Publikumet de presenteres for er viktig. Budskapet er viktig. Motstanden er stor. Jeg har aldri følt meg psykisk syk. Jeg har aldri følt meg mindreverdig. Det er en styrke. Som Nattens Dronning reiser jeg meg gang på gang etter en ny mani eller psykose og taler Psykiaterne midt imot. Det gjør man som kjent ikke ustraffet, men jeg har bestemt meg for en ting; Jeg vil ikke gi opp. Ikke før hele historien er fortalt. Det er bare en ting som gjelder. Det er å være mer presis og smartere enn dem. Psykiaterne sitter på definisjonsmakten. De tar feil. Jeg skal fortelle alle at psykiaterne tar feil.

Vi friskmelder psykosen

20/10-09
Hjemmesiden "Lysfest" er oppe. Inger, Siv og jeg har hatt tekstdugnad i flere uker og nå er det endelige resultatet lagt ut på internett. Du finner den på www.Lysfest.no Hjemmesiden handler om å friskmelde psykosen. Vi mener at mennesker som får en psykose egentlig er varslere! I vår kultur opplever stadig flere mennesker at de psykososiale belastningene blir så store at de trenger hjelp for å løse dem. Følelser og psykiske reaksjoner har blitt sykeliggjort i vår kultur. Men er det ikke egentlig veldig friskt å fortsatt ha evnen til å reagere? På "Lysfest" forteller vi om egne erfaringer med psykose. Ikke som psykisk sykdom, men som "friske" mestringsforsøk på problemløsning. Psykosens billedspråk er logisk. Vi prøver å fremstå som tre kloke koner, fredelige og ufarlige. Vi vil forsøke å endre på det stigma som sier at alle som har en psykose er til fare for seg selv eller andre. Det er ikke sant. Men den som er psykotisk trenger hjelp og omsorg. Det er vi enige om.

Blogg

DAGBOK:

14/07-09
Nettverket "Nornene" er opprettet. Jeg er en av de tre initiativtakerne. Nornene er tre skjebnegudinner som rår over fortid, nåtid og fremtid. Vi skal være tre vev-kjærringer som skal veve våre tråder ut over internett i et forsøk på å forandre psykiatriens skjebne. Vår visjon er et ønske om et paradigmeskifte hvor makta skal overføres fra psykiaterne til et mer likeverdig, tverrfaglig behandlingsteam hvor pasienten står i sentrum og brukermedvirkning er en selvfølge.

15/07-09
Taushetsplikten er trolig en av de viktigste årsakene til at psykiske lidelser er så myteomspunnet og tabubelagt. Som en av Nornene ved Urds kilde skal jeg ta bladet fra munnen og fortelle åpent om handicapet mitt. Jeg er Bipolar. "Vi snakker ikke om diagnoser her" sier personalet og ser medfølene på meg. "Her behandler vi det hele mennesket." Diagnosen min skal det ikke snakkes om. Det er noe sykt ved meg som skal holdes skjult, som skal medisineres bort, noe jeg skal skamme meg over. "Men hva er et "helt" mennesket da, hvis noe av personligheten min skal medisineres bort fordi andre ikke liker det?" sier jeg. Jeg har aldri skammet meg over å være Bipolar. Det er en del av meg. Det er tanketeknikken min som er Bipolar. Jeg ønsker ikke å ta bort tanketeknikken min, jeg ønsker å mestre den. Jeg tolker ikke Bipolaritet som en sykdom, men mer som et handicap i forhold til at jeg har følelser og reaksjoner som samfunnet forøvrig ikke aksepterer. Jeg betrakter meg som en "varsler", en som er "allergisk" mot psykososiale feil og mangler ved den måten vi har organisert samfunnet vårt på. Det blir feil for meg å forsøke å medisinere bort følelsene og reaksjonene mine. Jeg vil leve med dem. Jeg vil lære meg å mestre dem. Jeg vil fortsette å være en varsler.

Ikke alle Bipolare deler mitt synspunkt. Det er kanskje ikke så mange av oss som orker å følge svignengene fullt ut. Da er mitt råd til andre med en bipolar lidelse å finne en flink psykiater som kan hjelpe til med å finne nøyaktig den medisin miksen de behøver, men jeg synes ikke de skal slå seg til ro med det. For meg har det vært avgjørende at jeg har knyttet til meg en tverrfaglig gruppe med gode hjelpere som kan støtte meg og veilede meg. Mine hjelpere har bidratt med å endre på rammebetingelser og stressfaktorer i hverdagen min som gjør at jeg får disse pussige, og unike reaksjonene. Maniene kommer sjeldnere nå og jeg har lært meg å takle dem bedre. Mine viktige støttespillere er ergoterapeuten, psykiatrisk sykepleier, miljøarbeidere, NAV ansatte, sosionomer, psykolog, lege og sykehusprest.

De tre Nornene har et ønske om å være "varslere" på aller høyeste plan. Vi ser feil og mangler ved vår vestlige sivilisajon. Vi peker på feil og mangler ved vårt perfekte velferdssamfunn. Vi kan sanse disse feilene dypt inne i sjelen, men når vi skriker ut vår frustrasjon så må du huske på at vi er Norner. Det er ikke alltid like lett å akseptere det vi sier og det vi gjør. Noen ganger roper jeg litt for høyt og litt for lenge på feil arena. Da er det helt nødvendig at noen tar vare på meg og minner meg på å holde bakkekontakten. Sånne hjepere er det jeg har. Det er sjelden det er nødvendig å "sperre meg inne", men noen ganger er det nødvendig det og. I slike tilfelle er det mitt uttrykkte ønske at jeg skal få lov til å la manien rase fra seg helt uten bruk av kjemiske virkemidler. Behandlere må gjerne reime meg fast til sengen, men jeg vil helst bekjempe mine egne demoner med min egen tankekraft for jeg vet at det går over. Jeg vet at jeg klarer å ri stormen av med litt hjelp. Med rett hjelp. Det er her vi ikke er enig, mine behandlere og jeg. Det er derfor jeg stadig blir utsatt for tvang. Det føles forferdelig galt. Det er derfor jeg fortsetter med å si fra.

16/07-09
Det sitter tre Norner ved Urds Kilde under Yggdrasil-Asken. De spinner skjebnetråder for menneskene i verden. Hver dag vanner Nornene Verdenstreets røtter med rent vann fra kilden. Urds kilde er en metafor for visdom, kvinners visdom. Yggdrasil er symbolet på menneskeslektens stamtre. Etter Darwins lære har Yggdrasil fått en helt ny betydning. Vikingene visste ikke at menneskeslekten stammet fra apene og at vi har utviklet oss gjennom evolusjon i tusenvis av år. De tre "kloke konene" vanner slektstreet med ny oppdatert visdom som stadig bobler opp fra kilden. Tolket i nåtid, basert på fortidens viten, med tanke på fremtiden. Ved stadig pedagogisk påfyll bidrar Nornene til å forme menneskeslektens skjebne.